What about us?

Hun er på sin måte skjønn. Hun følger en indre overbevisning, har et utseende og en personlighet vi elsker å pirke ved. Hun har vokst seg fra liten jente til ung dame, nylig fylt 18 år. Miljøaktivisten snakker tydelig og med et språk vi alle kan velge å forstå. I mitt hode er hun i dag ‘the beautiful blah, blah woman’. Hun fortjener takknemlige tanker for å ha stått i sin tro, år etter år, etter år. Uten at det ser ut til at vi våkner opp. Budskapet om at vi alle må endre livsstil, når ikke frem. Hva skal til for at vi, du og jeg, våkner opp? Det ropes ‘code red’  og vi beveger oss fremover i samme takt og tone som tidligere.

Let spring do her thing …

De siste månedene har de fleste av oss kjent på sårhet og savn, blitt inderlig klar over verdien og styrken fellesskapet gir. Menneskemøtene er på alle måter uerstattelige. I det profesjonelle har ledere som ‘fjernstyrer’ sine aktiviteter og sitt lederskap, fått kjenne på verdien av de fysiske møtene.  I det private erkjenner vi åpent at Zoom-middager og Teams-treff aldri kan erstatte den kraft som ligger i nærhet … å kjenne vibrasjonene nær latter og berøring av hud gir ...

In honesty – with Mr. Blue …

Å eie sin egen historie har i all tid vist seg å være styrke. Det å akseptere hvem og hva vi er. På godt og vondt. Vi skal ikke dvele lenge ved dette superinteressante temaet, kun akseptere at for å kunne fortelle nye historier må vi bearbeide hva vi har i oss. Mestre livet. Livsmestring som fag i skolen blir av enkelte sett på som en nødvendighet. Med sår erkjennelse av hvorfor temaet har dukket opp, blir behovet for å akseptere egen reise - egen historie, enda viktigere. Vi kommer aldri forbi hvem og hva vi er.

Quietly listening …

Midt i en verden preget av uro og kaos opplever mange av oss et større behov for å finne de rolige øyeblikkene. I dag trenger jeg en prat med en skjønn sjel som deg. Det å dele med nettopp deg har gitt meg en form for selvinnsikt jeg knapt trodde var mulig. Tid ‘alene’ er aldri ensomt. Å være trygg i eget er styrke.

Når ansvaret er mitt / When the responsibility is mine …

«Hun er 20 år, forventningene til årets nasjonaldag skyhøye. Tradisjonen tro møttes vi til markering og fest, champagnefrokost og hyggelig lag. I år ble dagen feiret under spesielle forhold, med korona-tiltak og egne regler for sosialisering.» Amalie’s historie i avisen forleden er sår og ekte. Hun reflekterer rundt hvordan det er å være én av mange som opplevde å bli satt utenfor denne dagen. Hun kjenner på utenforskap, på sårbarhet og mindreverd. På nasjonaldagen 2020 med anledning til å møtes i grupper inntil 20 personer, nådde hun ikke opp. Amalie ble nummer 21.