Let spring do her thing …

Da verden slik vi kjenner den krympet til et hus, en leilighet og fire vegger, reagerte vi alle forskjellig: «Skjelvende på kanten av eksistens, nå klarer jeg ikke mer …» eller «De siste 14 månedene har gjort meg godt, gitt livet en ro og en dimensjon jeg ikke tidligere kjente.» Uttalelsene kommer fra to forskjellige personer den siste uken. Ytterpunktene disse observasjonene representerer – indikerer menneskets forskjeller og kompliserte natur. En tid med frykt, kontroll og isolasjon gjør noe med oss. Er vi rustet for å tåle press fra ukjent hold over lang tid? 

Med sanseapparatet sulteforet på alt vi kjenner som ‘føritiden’, møter vi våren med ekstra forventninger. Lydene, duftene, lyset, fargene, liv som spirer og gror. Skjønnhet som vokser frem fra dag til dag. Skjønnhet vi ofte tar for gitt. Vi forventer at våren kommer med alt sitt vakre, at den løfter oss opp og frem etter en vinter i dvale. En vakker sjel i Sydney sendte meg en treffende oppmuntring tidligere i år … Hanne, ‘let spring do her thing’. Ordene har fulgt meg som en stille forventningsfull lykke hver dag siden.  

Vi har klart oss gjennom lange, krevende perioder med annerledes-livet ingen av oss ønsker. Hver på vår måte møter vi utfordringene vi blir servert. Enkelte i vårt lille land har knapt merket at vi står i en pandemi, mens andre har levd på grensen av hva de kan tåle. Vi diskuterer friskt og tildels heftig hva som skal til for å ‘få tilbake et liv som før’. Tiden er overmoden for å gripe fatt i nettopp hvor sviktende dette perspektivet er. Ønsker vi et fritt liv, uten begrensninger som frarøver oss hva vi verdsetter – og opplever – som god livskvalitet, er tiden moden for å ta et ærlig blikk innover, på eget. Er måten vi lever på riktig? Det er nesten så jeg får lyst til å velge et overforbrukt ord som ‘bærekraftig’. Svaret er et rungende nei. 

Vi har selv satt oss i en situasjon hvor pandemier vil komme og gå – være en del av hverdagen og fremtiden.  Det er sannhet. Kunnskap og fakta finnes lett tilgjengelig for de som er interessert i temaet ‘overlevelse’ for fremtiden. Vårt overforbruk av naturens ressurser setter spor. Tydelige spor. Et av dem er smittsomme infeksjoner som vi nå kjenner nært og på kroppen – over hele verden.

Er vi villige til endring? Legge om et inngrodd levemønster? Med andre ord ‘gi for å få’, bremse en utvikling som ikke er god for noen form for natur. Ja, jeg tror på det.  De yngre vil, de eldre vil … mange røster roper på endringer. Vi flytter ut av sentrale bykjerner, selvdyrker, deler, nyter langsommere tid, reiser mindre – og ikke minst eier mindre. Mange har forstått – og også tatt i bruk – den nye delings-økonomien. Stimulerende og fremtidsriktig. Fremtiden favner enklere verdier og lett tilgjengelige hverdagsøyeblikk som fyller oss med ro og nær glede. 

De siste månedene har de fleste av oss kjent på sårhet og savn, blitt inderlig klar over verdien og styrken fellesskapet gir. Menneskemøtene er på alle måter uerstattelige. I det profesjonelle har ledere som ‘fjernstyrer’ sine aktiviteter og sitt lederskap, fått kjenne på verdien av de fysiske møtene.  I det private erkjenner vi åpent at Zoom-middager og Teams-treff aldri kan erstatte den kraft som ligger i nærhet … å kjenne vibrasjonene nær latter og berøring av hud gir. 

‘Alene er vi ingenting’ står for meg som en sannhet, nå mer enn noen gang. Både i det private og det profesjonelle erfarer vi menneskers ulike reaksjoner på året vi har lagt bak oss. Enkelte står i noe de opplever som sitt livs motgang, andre som den største lykke som kunne skjedd dem. Noen senker skuldrene, føler på tid og tilstedeværelse  i en ny dimensjon. Andre kjenner på det sårbare, på usikkerheten. Vi tenker ‘hva nå’, hva ligger det av muligheter for meg der fremme.  

En av de vakreste filmer jeg har sett er laget av sør-koreanske Kim Ki Duk. Filmen «Spring, Summer, Fall, Winter … and Spring» er et mesterverk, ren nytelse fra start til slutt. Filmen gir på en unik måte innblikk i det mest grunnleggende i mennesket, dets forståelse for hva et liv er verdt, dets hensikter og drivkraft. Ved hjelp av den skjønneste natur er dette gjort til et mesterlig stykke kunst. Så stille og vakkert at selv de mest hardbarkede blant oss vil bli rørt. Få ord, sterke drivende vibrasjoner med tydelige spirituelle undertoner. Filmen favner livet på en unik måte:  Håp, vekst, ego, sjalusi, mystikk, kjærlighet, frigivelse, tilgivelse og natur. Den har et tempo som får oss til å senke skuldrene og reflektere på et dypere nivå. Budskapet handler om livet, om tid og om forandring. Rett og slett klokt laget og med et bakteppe vi sårt trenger å ta frem. Slå av telefonen og gi deg selv en drøm av en reise. Mon tro om ikke det stille fellesskapet også er et knapphetsgode.

Etter å ha tatt inn ren nytelse som dette, blir det lettere å se hva som skal til for å utvikle oss i en retning som gjør fortsatt liv på jord mulig. Kanskje til og med krystallklart: Likeverd, respekt og fellesskap. Og la oss for all del ikke glemme kjærligheten. At det fortsatt er krevende – og kanskje negativt – å snakke om kjærlighet, får meg ofte til å smile. Selv de små røde hjertene på sosiale medier får sitt pass påskrevet. Snakk om feil fokus. Konsepter som ‘ubuntu’ og ‘manaakitanga’ – hvor kjærlighet, gjestfrihet, generøsitet og gjensidig respekt er kultur, stimulerer og viser vei. Vi trenger mer kjærlighet, den ekte kjærligheten, prototypen! Hvorfor er dét så vanskelig å forstå? De fleste levende vesener trenger å bli sett, bli inkludert i et fellesskap.

La oss møte hverandre med alt det gode som stammer fra et varmt hjerte. Se hverandre, løfte hverandre frem … styrke de som føler seg fomlende på livets vei. Følelser må få sin naturlige plass i et samfunn hvor vi er oppdradd til å ikle oss masker som skjold foran vår egentlige personlighet – våre verdier, vår sårbarhet og styrke.  Ved å kjenne på og akseptere egne følelser og behov, tar vi både oss selv og andre på alvor. Ved å fremelske det motsatte av egoisme, selvopptatthet og individualisme kommer vi langt. 

Et kjærlighetsbrev til moder jord er hva vi møter i dokumentaren «The Year Earth Changed», hvor David Attenborough er fortellerstemmen. Dokumentaren motiverer og viser at selv små grep gir gode resultater. Vår oppgave blir å finne mot til å leve et roligere liv – et liv hvor stillhet ikke lenger er et knapphetsgode. 

So, let’s do it – and let spring do her thing.
Vi trenger det, verden trenger det.
Desperately.

When the world as we knew it suddenly shrank to a house, an apartment and four walls, we all reacted differently: “I’m trembling, on the edge, I can’t take this anymore” or “the last 14 months have done me well, given life calm and a dimension I didn’t know before.” Two statements from two different people over the past week. The extremes these observations represent underscore how different – and complicated – human nature is. A time of anxiety, control and isolation does something to us. Are we ‘rigged’ to handle pressure from unknown forces for long periods?

While our sensory systems are starved for everything we know as ‘the past’, we meet spring with extra expectations. The sounds, the scents, the light, the colors, life that sprouts and grows. Beauty that expands and increases from day to day. Beauty we often take for granted. We expect spring to deliver – again and again –  with all its beauty, to lift us up and ahead after a winter of hibernation. A beautiful soul in Sydney sent me an apt encouragement earlier this year: «Hanne, let spring do her thing.» The words have followed me like a quiet, happy muse ever since.

We have worked our ways through demanding periods serving a very different life, one that no one wanted. In our own individual ways, we’ve handled the challenges we’ve been served. Some people in our small country have barely noticed the pandemic at all, while others have been pushed toward the limits of what they can endure. We participate in sparkling, sometimes agitated discussions about what it takes to ‘get our old lives back’. The time is ripe to accept just how wrong this perspective is. If what we want is a ‘free life’, without restrictions that take away ingredients we consider important for our definition of a good quality of life, we need to take an honest look inward, challenge ourselves. Is the way we live ‘right’? I’m almost tempted to use one of the most overused words of our time –  ‘sustainable’. The answer is a resounding no.

The truth is – we have put ourselves in a situation where pandemics will come and go – a part of everyday life and the future. That’s the truth. Knowledge and facts are readily available to those interested in the topic of ‘survival’ – for the future. Our over-consumption of nature’s resources leaves traces. Severe scars. One of them is contagious infections – some of which we now know and feel all too well – all over the world.

Are we willing to change? To part with an ingrained lifestyle? In other words, ‘give to receive’, slow down a process that is obviously harmful for any kind of nature. Yes, I do believe that’s the way forward. The youth embraces it, adults embrace it  … many voices of all ages are calling for change. We see movement away from central city centers, toward horticulture, sharing, enjoying slower times, less travel – and not least to own less. Many have understood – and partly implemented – the new sharing economy. It’s stimulating and future-oriented. The future embraces less noise, more simplicity and easier access to those everyday moments that deliver joy and inner peace.

In recent months, as most of us have felt the pain and vulnerability caused by the unusual situation, we’ve also become deeply aware of the value and strength of the community. Human contact is not an option, it’s a necessity. In the professional world, leaders who’ve ‘remotely controlled’ people and activities, have experienced the real value of physical meetings. In our personal lives, we openly acknowledge that Zoom dinners and Teams meetings can never replace physical contact — feeling the vibrations, the energy of laughter and the touch of skin.

To me, ‘alone we are nothing’ is plain and simple truth, now more than ever. In both our personal and professional lives, we’re observing people’s very different reactions to the year we’ve left behind. While some face what they perceive as the adversity of their lives, others have found great happiness in the changes pushed upon them. Some manage to lower their shoulders and find new ‘dimensions’ in a slower and more conscious life, while others feel vulnerable, taste anxiety. And just about everyone ask themselves the ‘what now’ question. What’s my future like?

Perhaps the most beautiful movie I have ever seen was made by Kim Ki Duk of South Korea. «Spring, Summer, Fall, Winter … then Spring» is a masterpiece, pure pleasure from start to finish. The film provides – in a unique way – insight into the most basic things in man, our understanding of what a life is worth, its purposes and drive. Using the most beautiful nature, this is indeed a masterful piece of art. So quiet and powerful that even the most hardened among us will be touched. Few words, strong vibrations with clear spiritual undertones. The movie embraces life in a unique way: Hope, growth, selfishness, jealousy, mystery, love, release, forgiveness and nature. It has a pace, a rhythm, that makes us lower our shoulders and reflect on a deeper level. The narrative is about life, about time and about change. Simply wisely created and with a message we desperately need. Turn off the phone and enjoy the ride. Tranquility is underrated – a scarce resource these days.

After taking in pure pleasure and inspiration like this, it becomes easier to see what it takes to move ourselves in a direction that makes continued life on earth sustainable. The message becomes crystal clear: Equality, respect and community. And by all means, let’s not forget love. The fact that talking about love in this context still is demanding – perhaps negative – often makes me smile. Even the little red heart-emojis on social media, can trigger heated exchanges at times. Wrong focus, missing the point entirely. Concepts such as ‘ubuntu’ and ‘manaakitanga’ – where love, hospitality, generosity and mutual respect are cultural cornerstones, inspire and show the way. We need more love, real love, prototypical love! Why is it so difficult to understand? Most living beings need to be seen, to be part of a community, be loved.

Let’s meet each other with all the goodness that comes from a warm heart. See each other, lift each other up… strengthen those who feel they are fumbling on the path of life. Emotions must regain their natural place in a society where we are trained to hide our true personality behind masks of perceived perfection – hiding values, vulnerabilities and strengths. Sensing and accepting our own feelings and needs, enable us to take both ourselves and our fellow human beings seriously. By facing and fighting selfishness, self-obsession and individualism, and cultivating the opposite, we’ve come a long way.

A love letter to Mother Earth is conveyed by the recent documentary “The year Earth Changed” narrated by Sir David Attenborough. The movie demonstrates through a number of beautiful examples how even small changes can deliver significant results. Our challenge becomes finding the courage to choose and live a calmer life – a life where silence is no longer a scarce commodity.

So, let’s do it – and let spring do her thing.
We need it, the world needs it.
Desperately.