Når ansvaret er mitt / When the responsibility is mine …

«Hun er 20 år, forventningene til årets nasjonaldag skyhøye. Tradisjonen tro møttes vi til markering og fest, champagnefrokost og hyggelig lag. I år ble dagen feiret under spesielle forhold, med korona-tiltak og egne regler for sosialisering.»  Amalie’s historie i Aftenposten forleden er sår og ekte. Hun reflekterer rundt hvordan det er å være én av mange som opplevde å bli satt utenfor denne dagen. Hun kjenner på utenforskap, på sårbarhet og mindreverd. På nasjonaldagen 2020 med anledning til å møtes i grupper inntil 20 personer, nådde hun ikke opp. Amalie ble nummer 21.

Sånn er livet! En påstand som vil vekke irritasjon hos enkelte, gjøre vondt for andre og for de fleste av oss med et levd liv å øse fra, være en akseptert sannhet. Vi blir veiet livet gjennom. Av andre – og av oss selv. Det interessante er ‘av oss selv’. Fra barnsben av har vi naturlig høye forventninger og stor tillit til egen leveranse. Forventningene følger oss fra ungdomstid til gamlehjem. Sagt med et smil. Følelser som de Amalie kjenner på i historien over, hvor hun velger å sove seg gjennom en hel weekend fordi hun falt utenfor fellesskapet, gjør vondt og er med på å forme oss som person. 

En pandemi har rammet en hel verden og frarøvet oss hva vi ser på som selvfølgeligheter. De unge er utsatt – de får virkelig prøvd seg. De kjenner på egenverdi, følelser, styrke og mot. De kjenner på tapet av det ‘normale’ på en annen måte enn de av oss som har flere år på rompa. Midt i en utdannelse de har hatt stor tro på, russetid, et nystartet forretningskonsept, for enkelte kan deler av dette være krydret med familieplanlegging. Felles for de fleste av oss er følelsen av ‘tapt frihet’. Noen opplever dette som på kanten av hva de klarer å håndtere. Overraskende mange respekterer situasjonen de står i med ydmyk tilnærming og tilpasser seg. Andre igjen, en herlig gruppe kreative energier, tar grep og gasser på med ‘yes, dette skal jeg klare’. De ser muligheter i det kaotiske.

Gjennom ulike faser i livet ser vi for oss en fremtid. Vi har drømmer – og mål. Hovedbildet over viser en livsglad 40-åring og hennes turvenn i sitt rette element. Et sårbart øyeblikk der både egenverdi og livsmål hadde fått store skudd for baugen. Allerede modnet gjennom et innholdsrikt liv som har krevd mot, styrke, tro og handlekraft. Og ikke minst bøtter av aksept om at drømmer og mål kan være krevende og i enkelte tilfeller umulige å nå. 40-åringen var meg for 18 år siden.

Følger vi livene våre gjennom 10-års faser, endrer perspektivet seg for de fleste av oss. Drøm og mål får tilført ny næring. Som ung var tanken om familie selvsagt for meg. Et fotball-lag av små vidunderlige individer var en tidlig drøm, som i 20-årene ble nedjustert til 5. En kjernefamilie med 5 barn ville være lykke. Livet ville det ikke slik. Etter flere aborter, endret jeg perspektiv – kjente med sorg på at drøm trolig aldri ville bli virkelighet. ‘Diagnosen ingen vil oppleve’ slo til som en tsunami i en alder av 33 år–og gravid. Et halvt år senere og en intens kamp ‘vunnet’, åpnet muligheter for nye innholdsrike år på denne herlige planeten. To år gikk med på å få på plass en kropp som fungerte, muskulatur, ta til seg næring, bygge seg sterk. Sterk til å tåle livet. 

En håndfull år senere opplevde jeg på nytt gleden ved å bli gravid. Midt i en krevende karriere ble vi foreldre til en liten gutt, en gutt som viste seg for god for denne verden. Sårbarhet, sorg, savn … ekteskap, egenverdi, selvbilde … alt blir satt på prøve når vi frarøves hva vi ser på som ‘normalt’. 

Frarøvet? Et provoserende ord i seg selv. Livet er en gave. Hva vi fyller det med, er opp til hver og én av oss. Også når det ufattelige inntreffer. Motgang kan tilføre ny læring i verktøykassen, ny aksept av egen sårbarhet, styrke og mot.Hvis vi evner å bearbeide og slippe nye muligheter til. Hva livet serverer oss er ofte noe annet enn våre drømmer og mål. 

Passer jeg inn? Hva har fremtiden å by på for meg? Hvor skal jeg satse? Hva skal jeg satse på? Får jeg beholde jobb, hus, hjem, familien … overlever ekteskapet, relasjonen jeg lever i … Spørsmålene er mange og krevende i disse tider. En verden er rammet av en ‘utfordrer’ som gjør tidligere referanserammer lite relevante. Økende arbeidsledighet, fattigdom, mental helse i negativ utvikling – for å nevne noe. Et næringslivunder press, med innskrenkninger og konkurser. Den ‘nye normalen’ blir til mens vi flytter oss fremover. Selv sinnataggen – trusselen med navnet Covid-19 – er under utvikling. Ingen vet hva den har i seg, hva den virkelig representerer for hver og en av oss, ja – en hel verden. Fakta i dag er endret i morgen, ny kunnskap tilkommer nærmest fra uke til uke. De av oss som er interesserte, følger nøye med og tilføres innsikt som gjør hverdagsutfordringer enklere å håndtere. Fremtiden har aldri vært mer utydelig enn nå.

Å motivere hverandre til tro på fremtiden er en felles utfordring. Vi med år på rompa har mengder å tilføre de yngre i form av trygghet og tro, være gode samtalepartnere – øse av tid og egne erfaringer. De yngre har energi, interessante perspektiver og handlekraft å tilføre oss. Kanskje også mot, de tør der mange av oss tviler. Se bare hvordan enkelte roper på vår oppmerksomhet i kampen for klima og miljø, for solid og handlingsorientert lederskap, for å tørre å gå nye veier … De viser vilje til å ta grep for egen del – og bidra der verden trenger deres energi. Mest av alt dreier det seg om samhold og motivasjon – om å heie hverandre frem.

En hematolog jeg er heldig å kjenne, sender en rak pøkk på spørsmålet om faren ved infeksjonssykdommen vi nå står overfor. Hennes ord er verdifulle å ta inn: «Glem alt om ‘farlig eller ikke farlig’, om alder og underliggende sykdommer. Denne infeksjonssykdommen vil du ikke ha!» Å ta vare på deg selv er med andre ord ditt ansvar.  Med et slikt perspektiv er det enklere å innrette seg etter kjøreregler og oppfordringer gitt av våre myndigheter, ledere som etter evne håndterer situasjonen fra et politisk ståsted. Som å lette på restriksjoner.

‘Nå slipper de opp på tiltak … da er faren over’ er en uttalt reaksjon fra mange. Faren over? Et godt eksempel på kort perspektiv. Vi vil raskt tilbake til livene våre slik de var. Men er det mulig? Er det riktig? Hvordan kan vi se for oss et liv på jord om alt fortsetter som før? Situasjonen vi står i viser at vår livsførsel ikke er bærekraftig. Dersom dagens situasjon og verdensbilde ikke er nok til å få oss til å endre fokus, hva skal da til? Vente på neste pandemi? På neste tsunami … neste miljø-katastrofe? Ved å ta ansvar, ta inn alvoret i utfordringen en hel verden står i, kan vi bidra. Endringsprosesser må til. Ja, faktisk – selv om det høres sært og ekkelt ut for enkelte. I mine ører er det som musikk. Selv den minste form for endring åpner for muligheter. Muligheter som igjen gir vekst, motivasjon og håp. Bøtter med håp. Covid-19 vil være med oss lenge, og avgjøre fremtiden vår om vi ikke er positivt med og former den selv – med ny kunnskap i sekken. Likegyldighetens tid er forhåpentligvis forbi.

Å akseptere hva vi står i er et sted å starte: Drømmejobben som tradisjonell flyver kan brått vise seg å være en lite smart karrierevei. Rådgivere, advokater, servicetilbydere vil måtte tenke nytt hva gjelder spesialisering, behovet for helsepersonell vil vær enormt i årene som ligger foran. Som eksempler. Det er vårt ansvar å ta inn fakta. Finne ny mening med livet om vi må endre kurs, og fylle livene våre med verdi på en litt annen måte.  Livet gjør brå-vendinger uten å be om lov, uten å rådføre seg med noen. Vi blir servert. Som 20-åring, som 30- og 40-åring, gjennom hele livet.

Selvrealisering i praksis er ofte et krevende løp. Og et løp vi gjerne skulle gitt fullt fokus livet gjennom. Den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow utviklet i 1943 en teori som er visualisert i en behovspyramide. Pyramiden definerer grunnleggende behov som kan forklare vår adferd og motivasjon. Hans påstand er at behovene må fylles nedenfra – dvs. via basisbehov som mat, vann, ly, luft og varme. Med andre ord store deler av hva vi idag står i fare for å miste i nær fremtid om ikke livsførselen endres. Vekstbehov som selvhevdelse og selvrealisering havner i bakgrunnen dersom ett eller flere av basisbehovene ikke er dekket, viser Maslows teorier.  Skulle noen være i tvil om hvordan håndtere egen motivasjon for endret livsførsel, kan det være styrke å hente i lett tilgjengelig innsikt.

Jeg tenker ofte på egne tap, egenverdi, selvrespekt … på sorg, savn, for ikke å nevne frykt … og kjenner likevel en ubetinget kjærlighet til livet. Vi er ment å skulle håndtere motgang. De prøvelsene vi samlet står i nå, er skapt av oss. For fremtidige generasjoner er det avgjørende at vi evner å ta de riktige valgene, at vi kjenner på ydmyk erkjennelse. Se inn i ditt barns ansikt, dine barnebarns … og vit at deres fremtid er avhengig av ditt, mitt og våre valg – i dag og i morgen. Kommende generasjoner er avhengige av at vi har kjærlighet nok til å ofre, ta grep, ta ansvar. 

«Vi er ungdommer som selv skal fylle livene våre med mening, og da er det vanskelig å klandre noen andre enn seg selv når man mislykkes» sier Amalie på 20 år. Godt sagt. Ansvar for et innholdsrikt liv er mitt. 

Mitt håp er at vi har evner og ressurser til å møte utfordringene vi samlet står i.

I en slik fremtid er alt mulig.

«At 20 years of age her expectations towards this year’s Constiution Day celebration were soaring. Traditionally a gathering of family and friends starting with early breakfast & champagne, and continuing through the day. This year, the conditions were special – dominated by corona measures and rules for social distancing.» Amalie’s story as narrated in the daily newspaper Aftenposten the other day, was pained and real. She reflects on what it’s like to be one of many who were left out that day. She knows about exclusion, vulnerability and inferiority. On Constitution Day 2020 the Corona rules were max 20 per group in social gatherings, and she didn’t qualify. Amalie was number 21.

That’s life! An assertion that will irritate some, hurt others, while to most of us – armed with years of experience – it’s simply an accepted truth. Throughout our lives we are being sized up. By others – and by ourselves, the latter being the most interesting. As children, from nature, we’re armed with high expectations and great confidence in our own abilities. Expectations follow us from adolescence to senior homes – said with a smile. The emotions Amalie experience in the story above – and her choice to sleep through an entire weekend because she fell outside her ‘community’ – hurt and leave scars. They also shape us as humans.

A pandemic has hit the entire world and robbed us of what we take as given. Young people are particularly exposed – a test they’re not well prepared for. An encounter with sides of themselves hitherto foreign – self-worth, strength, courage, emotional reactions and more. They feel the loss of ‘normal life’ in a different way than those of us who’ve been around for a while. Many in the midst of an education in which they have put a lot of effort and faith, graduation parties, maybe just starting a new business, possibly combined with marriage, home and starting a family. Common to most of us is the feeling of ‘lost freedom’. Some people feel they are being pushed toward the edge of what they can handle. Others – surprisingly many – humbly accept, respect and adapt to the new situation. And then there is a wonderful group of creative energies who embrace the challenge with a resounding ‘yes, I’ll do it’. They see opportunities in chaos.

Through different phases of life, we all envision what our future should be. We have dreams – and goals. The featured image above shows a happy 40-year-old and her hiking companion in their favorite surroundings. Not apparent, but a vulnerable moment when self-worth and goals of life had been severely challenged. A life already matured through many rough experiences that had required plenty of courage, strength, faith and action. And not the least, repeated acceptance of the fact that personal dreams and goals may be not only demanding, but at times impossible. The 40-year-old was me – 18 years ago.

As days and years go by, perspective changes for most of us. Dreams and goals get adjustments and new nutrition. As a young woman, the idea of ​​a family was obvious to me. A soccer team of little wonderful individuals was an early dream, which in my 20s was adjusted to 5. A core family of 5 children would be happiness. Life wouldn’t go that way. After several abortions, I changed my perspective – armed with the somber acceptance that the family-dream would likely never come true. A gleam of light at age 33 – and pregnant – ended abruptly when ’the diagnosis nobody wants to experience’ hit like a tsunami. 6 months later the intense battle was ‘won’, and opened opportunities for more content-rich years on this wonderful planet. It took two years to rebuild the body, muscles, intenstines, functionality, strength. Strength to face – and endure – life.

A few years later, I again experienced the joy of pregnancy. In the midst of a demanding career, we became the parents to a little boy, a boy who proved to be too good for this world. Vulnerability, grief, longing … marriage, self-esteem, self-image … everything is put to the test when we are deprived of what we see as ‘normal’.

Deprived? A provocative word in itself. Life is a gift. What we fill it with is up to each and every one of us. Even when the unimaginable happens. Adversity can add new learning to our ‘toolbox’, new acceptance of own vulnerability, strength and courage. If we are capable of dealing with the challenges and take advantage of new opportunities. What life serves us is often quite different from our dreams and goals.

Do I fit in? What does the future have to offer me? Which direction, education, profession? Can I keep my job, house, home, family… can my marriage, my relationship survive? The questions are many and extremely demanding in times like this. The world has been hit by a ‘challenger’ that makes previous metrics less relevant. Increasing unemployment, poverty, mental health problems – to name a few. A business world under pressure, with downscaling and bankruptcies. A ‘new normal’ is created as we move forward. Even the new adversary – the threat named Covid-19 – is under development, changing continuously. Nobody yet knows what it can do, how it can morph, what kind of challenge it really represents – for each and every one of us, for the whole world. Today’s facts will have changed tomorrow, new knowledge is being added from one week to the next. Those of us who are interested, follow the changes closely and gather insights that make everyday challenges easier to handle. The future has never been more blurred than now.

Motivating each other to believe in the future is an obvious challenge. Those of us who’ve been around for a while, have important contributions to make towards the younger generations –confidence and faith, the good talk, the great discussions, time and not the least – experience. The younger ones have lots of energy, interesting perspectives and vitality to share. Maybe courage too, they dare where many of us doubt. Just look at how some are calling for our attention in the fight for climate and environment, for solid and action-oriented leadership, to dare to take new paths! They show willingness to take action for their own part – and contribute where the world needs their energy. Most of all, it is about unity and motivation – about cheering each other up and forward.

A hematologist I am fortunate to know, conveys a clear message about the danger of the infectious disease we are facing. Her words are valuable to everyone: «Forget about ‘dangerous or not dangerous’, about age and underlying illnesses. You simply don’t want this virus in your body!» In other words, taking care of yourself is your responsibility. With such a perspective, it is easier to understand and comply with rules and demands from our authorities, leaders who must also assess and act on the situation politically. Such as easing restrictions.

‘They are easing restrictions and measures … then the danger must be over’ seems to be a common response from the public these days. The danger over? What a great example of a shortsighted perspective. Everyone wants to return to our lives as they were quickly. But is it possible? Is it safe, the right choice? How can we even imagine a sustained life on earth if everything continues like before? The current situation shows that our way of life is not sustainable. If today’s global situation is not enough to make us change focus, what is? Waiting for the next pandemic? The next tsunami … the next environmental disaster? 

By taking responsibility, accepting the seriousness of the challenge an entire world faces, we can contribute. Change our habits and ways in big and small settings. Yes, I know it sounds strange, maybe even repulsive to some. To my ears it’s like music. Even the smallest kind of change opens new opportunities. Opportunities that in turn provide growth, motivation and hope. Buckets of hope. Covid-19 will be with us for a long time, and will decide our future unless we take the helm and shape it ourselves – armed with new knowledge. Hopefully the time of indifference and ignorance is over.

Accepting where we stand and what we want is a great starting point. For example: If your dream job is to be a pilot, this is a good time to reconsider. Consultants, lawyers, service providers will have to rethink their specialization, health professionals will be in enormous demand for years. It is our own responsibility to act on the facts. Find new meaning and new ways in life if we have to change course, fill our lives with value in a slightly different way. Life makes sudden turns without asking for permission, without consulting anyone. We are served. As 20-year-olds, as 30- and 40-year-olds, throughout life.

Self-realization is often a demanding competition. A race many would like to fully focus on throughout life. In 1943 Russian-American psychologist Abraham Maslow developed a theory visualized through a pyramid of needs. The pyramid defines how levels of needs can explain our behavior and motivation. His theory is that needs must be met from the bottom – starting with basic needs such as food, water, shelter, air and warmth. In other words, needs we are at risk of losing in the near future unless our way of life changes. Higher level needs such as self-assertion and self-realization become less important if one or more of the basic needs are not met, according to Maslow. Thus, in case anyone is in doubt about how to motivate for their own life-changing activities, there is strength to be gained in easily accessible insights – such as this.

I often think about my own loss, self-worth, self-respect… about grief and despair, not to mention fear… and yet I feel an unconditional love for life. We are meant to meet and deal with adversity. The trials we collectively face now are created by ourselves. For future generations, it is crucial that we make the right choices, that we humbly acknowledge our situation. Look into your child’s face, your grandchildren’s faces … and know that their future depends on your, mine and our choices – today and tomorrow. Future generations depend on us to have enough love to sacrifice, take action, take responsibility.

«We are young people. It’s our own responsibility to fill our lives with meaning. And it’s really hard to blame someone else when we fail» says 20 year old Amalie. Well put. Responsibility for a content-rich, meaningful life is mine and mine alone.

It is my sincere hope that we have what it takes – the capabilities and resources – to meet the challenges we collectively face.

In our collectively created future, anything is possible.