En krise rammer, vi blir for en periode utfordret til et liv vi ikke er vant med. Et liv enkelte evner å tilpasse seg, andre ikke. Vi føler oss på en underlig måte frarøvet noe vi ser på som en selvfølge: Frihet til å velge inn og ut. Etter intense dager og uker ønsker vi oss av ulike årsaker tilbake til ‘normalen’. Trolig vil mange vente forgjeves. En normal som aldri kommer.
I en vakker sang fletter musikeren Paul McCartney inn en tidsriktig oppfordring – og minnes på en varm måte sin mor, Mary, som var sykepleier og døde da Paul var 14 år:
«In times of trouble Mother Mary comes to me, speaking words of wisdom: Let it be.» Kan vi tørre å bruke denne oppfordringen i krisen vi står i? ‘Let it be …’ Hva om det er Moder Jord som sender en hel verden signaler om at grensen er nådd – dette er payback-time.
Vi står samlet i krise og hun roper atter en gang: «Hva skal til for at dere lytter, kjære mennesker? Å fortsette å leve etter deres ‘normal’ fungerer beviselig ikke.» Tiden er overmoden for å gripe fatt i nødvendige endringsprosesser. Endringer med fokus på likeverd og kjærlighet. Det som skal til for å få verden i balanse. Kanskje er dette Moder Jords måte å oppfordre til endret levesett og vaner, til å lytte innover og leve ut det mennesket er ment å skulle være. Likegyldighet og egoisme må legges dødt.
De siste årene har èn alvorlig krise avfødt en ny. Om vi evner å lytte, sendes vi mindre og større korreksjoner, stadige oppfordringer om å endre kurs – finne bærekraftige veier å gå, for natur, for alt liv på jord. Disse dagers pandemi er en kraftig korreksjon. Å bli ferdig med en krise betyr ikke hvile, ei heller trykke på reset-knappen og med et vips er alt tilbake til normalen. Sveiper tankene innom naturkatastrofer og miljøutfordringer alene, viser de tydelig at våre egosentriske liv og det vi opplever som ’normalen’, ikke lenger fungerer.
Mange kriser utspiller seg i andre verdensdeler enn vår egen, vi evner ikke ta inn alt det krevende mennesker står overfor i ulike deler av verden. En felles krise som den vi opplever nå, krever noe av deg, av meg – av oss alle. Hver og én av oss betyr noe, som enkeltbrikker i et puslespill. Fellesskap og samhold blir satt på prøve.
I den andre enden av dette kan fattig være rik – og rik ha blitt fattig. Det dreier seg om perspektiv. Hva betyr popcorn eller champagne – for deg? For meg? Nytelse for enkelte, for andre ikke. Poppende popcorn for meg er kraftfull energi, deilige dufter, ofte kino. Champagne er forventninger, med eller uten alkohol, det sitrende glade … det lille ekstra. Den samme boblende følelsen en topptur, en konkurranse, et spesielt mål der fremme – eller kjærlighet kan gi. For mange er kjærlighet bobler. Spørsmålet er hvordan finne frem til hva som gir livet meningsfylt innhold og glede.
Historiske fakta viser at vi mennesker vegrer oss for endring. Vi liker livene våre slik de er. Vi åpner ikke lett øynene for muligheter – ei heller for andre veier å gå. Isolert sett presser en krise frem endring og åpner for unike muligheter. Hva skal til for en ‘riktigere’ fremtid? En fremtid som gir håp og muligheter for kommende generasjoner?
En ny normal venter oss der fremme. Hva den vil gi av livskvalitet, muligheter og frihet avhenger av hvordan vi evner utnytte dagens krise. Sosial distansering … Hva kan være riktigere enn å bruke tid på å lytte innover, kjenne etter i kaoset av følelser og behov som endres fra dag til dag, bli kjent med seg selv. Hvordan har jeg det? Egentlig? Tjener livet – slik jeg lever det i dag – meg? Mine barn? Barnebarn?
For noen måneder siden stilte en våken og livsglad 16-åring sine foreldre det brilliante spørsmålet: ‘Hva er konseptet med tur …?’ Fantastisk! Guttens foreldre er over gjennomsnittet glade i uteliv. Begge av typen ‘Ain’t no mountain high enough’ … sagt med et lunt smil. En bror og søster vokser opp i en over snittet turglad familie, hvor selve turen ofte består av opp og ned et fjell. Sommer som vinter. Ja, som den reneste selvfølge.
‘Hva er konseptet med tur?’ Ofte har jeg smilt ved tanken på spørsmålet, eller om ikke akkurat selve spørsmålet – så at en ung gutt faktisk stopper opp og spør. Etterprøver noe som for de nære er normalt, en viktig del av selve livsnerven. Og setter fingeren rett på noe som for mange av oss er innlysende, men som for ham var uavklart. Konseptet med tur? Hvorfor gå tur?
Mitt svar er trolig noe annet enn det han fikk av sine foreldre. Dette som mangt annet, dreier seg om perspektiv og hvor vi er i livene våre. Som ung var tur for meg ryggsekk, matpakke, familien og venner samlet, bærplukking, fiske, samvær. Kort og godt ute-hygge, gjerne timer i fjellet, på ski eller med fjellstøvler til andre årstider. I dag, som voksen, er konseptet med tur ikledd en noe annen drakt. Den mest optimale nytelse er sakte tid, tett på natur. Aller helst alene – stillhet er et nøkkelord. Å ta inn alt det vakre naturen har å gi … det stille øyeblikkets magi. Ja, dit er jeg kommet.
Er det ikke deilig å stoppe opp – drodle lett rundt livets ymse? Spesielt med trygg forvissing om at vi har frihet til å endre hva som ikke lenger passer inn. Pandemien vi står i, gir mulighet til å kjenne etter. Gagner dette meg? Hva er meningen? Hva er mitt konsept, hva skal til for å føle glede, åpne opp, kjenne styrke og vekst. Og ikke minst den viktigste ingrediens i hva ‘the consept of living’ trolig dreier seg om: Å kunne bidra – gjøre verden til et bedre sted.
Påsken 2020 vil bli husket som spesiell – og krevende. Tradisjoner måtte vike for utfordringen vi står i. Fjellhytte og familiesamvær ble byttet ut med hjemmepåske og sosial distansering – med tillegg av en god porsjon alvor. Som en som ofte lytter og motiverer, gjorde jeg det også i påsken – var ‘stemmen i den andre enden’ for mange. #onephonecallaway. Interessante og krevende samtaler. Det å få et ærlig blikk inn i andres liv setter spor. Aksepten av hvor ulikt vi stiller som individ kommer intenst og tett på. Mennesker som lever under ekstremt press, desperasjon og angst, roper sårt om å bli lyttet til. Det å høre en stemme, finne en form for ro, kanskje også tro og et glimt av håp, kan gjøre underverker.
Takknemlige tanker ble flere ganger i påsken sendt til en mye omdiskutert mann ved navn John Butler. Hans behagelige stemme virker omfavnende, selv om budskapet ikke klaffer for oss alle. Kryp opp i sofaen, en kopp te, og John Butler via ørepropper. Joda, det har vist seg å fungere godt mang en gang. Han rører ved noe hos selv den mest hardbarkede.
Første påskedag kveld ringte telefonen. En herlig sjel på 30 år var lystig og forventningsfull i den andre enden. «Passer det med en prat nå, tante Hanne? Jeg har tenkt på deg i påsken, og nå fant jeg et passende tidspunkt.» Ja, perfekt – svarte jeg. Det ble en deilig samtale. I løpet av 52 energiske minutter løftet hun en krevende påske til ren fryd. Vi sveipet innom alvor i dagens situasjon, takknemlighet over trygge forhold, muligheter, nye tider, kjærlighet og samboer, fremtids-planer, ny jobbutfordring etter sommeren. ‘Du bobler over av hoppende glede – du er som popcorn’, sier jeg. Vi lo godt. En tekstmelding tikket inn en stund etterpå. ‘Takk Hanne, du gir energi.’ Fantastisk. Kan det være så enkelt, så godt? At ved å ta ansvar – akseptere hvem og hvor vi er, finner vi vår plass – fyller livene våre med mening og glede.
Tiden er overmoden for et skifte av fokus og endring av perspektiv. Vi kan flytte oss langt mentalt ved å innse at om vi kun trykker på reset-knappen, er det ikke denne pandemien eller denne krisen som ‘tar’ oss, men den neste. Mellom nå og da venter trolig et hav av lidelser. Lidelser iblandet alt det vi aksepterer livene våre for å være. Utfordringen er min – og din. Det er kun handling som teller.
Det gjør godt å kjenne på enkel glede og entusiasme, som pirrer lett ved magien som eksisterer i oss alle. I krevende tider gjør det ekstra godt å være mottaker av undervurderte egenskaper og ressurser. En enorm takknemlighet siver inn, nærmest som en hyllest til de enkleste øyeblikk. Ved å vise enkel vennlighet, løftet en herlig niese energi og fokus til et nivå hvor både tro, håp og masse kjærlighet siver lett. En vakker sjel leverte i både skål og glass. Uten å være klar over det selv, traff hun meg som popcorn og champagne.
Almost like an exclamation mark or a life buoy, these 10 words attach themselves to our everyday speech. Inside me, unrest is growing … ‘back to normal’, what does it mean?
As crisis strikes, we are – for an unspecified period – challenged to live our lives differently . A change some manage to adapt to, others not. We feel deprived of something we see as basic rights: Freedom to choose – in and out. After intense and very different days and weeks, we want back to ‘normal’ – for various reasons. Most will wait in vain. The old normal will never come.
In a beautiful song, renowned musician Paul McCartney extends a timely invitation – while warmly remembering his mother Mary, a nurse who died when Paul was 14:
“In times of trouble – mother Mary comes to me – speaking words of wisdom – Let it be.” Do we dare to use his call in the current crisis? ‘Let it be…’ What if Mother Earth is sending the world signals that the limit has been reached – that it’s payback time?
As the current crisis hits us all, she’s once again crying out loud: “What does it take to get you to listen, dear humans? Living according to your ‘normal’ is obviously not working.” Time is ripe to make changes. Changes focusing on equality – and love. What it takes to get the world in balance. Perhaps this is Mother Earth’s way of encouraging new ways of life and habits, of listening inward and living out what man is meant to be. To quash indifference and selfishness.
In recent years, the world has been hit with one crisis after another. If willing to listen, we are receiving small and large corrections. Repeated calls to change course, to find sustainable paths for nature, for all life on earth. The current pandemic is a powerful message. When eventually coming to an end, there is no resting, no pressing the reset button and everything is back to normal. A mental tally of recent natural disasters and environmental challenges alone clearly shows that our egocentric lives and what we call ‘normal’ no longer works.
Many crises are occurring in faraway parts of the world, and we are incapable of absorbing the consequences for those getting hit. A universal crisis like the one we are experiencing now, is real for everyone and requires something of you, of me – of us all. Each one of us have a role and a place, like individual pieces in a puzzle. Community and unity are put to the test.
At the other end of this global challenge, the poor can be rich – and the rich may have become poor. It’s all about perspective. What does popcorn or champagne mean to you? To me? Pleasure for some, for others not. Popcorn to me is powerful energy, delicious scents, often at the cinema. Champagne is excitement, with or without alcohol, sparkling joy … the extra touch. The same bubbling feeling may come from a hike to a summit, a competition, achieving a special goal – or from love. To many, love is bubbles. The question is how to find what gives life meaningful content and joy.
It’s a well known fact that humans shun change. We like our lives the way they are. We do not easily open up to new opportunities – nor to alternative paths. A crisis will disrupt the balance, force change and open up unique opportunities. Such as a push to create a ‘better’ future. A future that provides hope and opportunities for coming generations.
A new normal awaits us. What it will provide in terms of quality of life, opportunities and freedom depends entirely on our ability to handle and take advantage of today’s crisis. While practicing social distancing, what could be more appropriate than spending time listening inwards, feel the chaos of emotions and needs changing from day to day, getting to know oneself. How am I doing? Really? Does the life I live it today serve me? My children? Grandchildren?
A few months ago, an observant and happy 16-year-old asked his parents the brilliant question: “What is the concept of a hike …?” Fantastic! The boy’s parents are above average hikers. The ‘Ain’t no mountain high enough’ type … said with a warm smile. Two teenagers – a boy and a girl – grow up in an above average happy and active family, where a hike more often than not means climb and descend a mountain. Summer or winter. Yes, as a matter of course.
‘What is the concept of a hike?’ I have frequently smiled as I pondered the question, or – maybe not exactly the question itself, but the fact that a teenager actually stops and asks. Re-examining something that many of us consider utterly normal, a part of life. Questioning what is obvious to many of us, but unclear to him. The concept of hike? Why go for a walk?
My own answer is likely different from what he got from his parents. This, like many other things, is about perspective and where we are in our lives. To me as a young girl, a hike was backpack, lunchbox, family and friends gathered, berry picking, fishing, togetherness. In short, great outdoors experience, hours in nature, in the mountains, on skis or in mountain boots depending on the seasons. Today, as an adult, the concept of a hike has different color and content so to speak. My favorite enjoyment is slow time, close to nature. Solitude and quiescence. The ability to inhale the beauty of nature … the magic of a quiet moment. Yes, that’s where I am.
Isn’t it wonderful to be able to pause – stop and doodle lightly around the whims of life? Especially when ‘owning’ the freedom to change what no longer fits in our lives. The pandemic we are facing provides an opportunity to make such a stop. To assess life. Does this benefit me? What’s the point? What is my concept? What does it take to feel joy, open up, feel strength and growth? And not the least evaluate the most important ingredient in what ‘the concept of living’ is all about: Ability to contribute – to make the world a better place.
Easter 2020 will be remembered as special – and demanding. Traditions had to give way to the challenge at hand. Mountain lodges and family gatherings were replaced by home Easter and social distancing – with the addition of serious contemplation about the situation. As someone who often listens and motivates, my Easter fell right into this pattern. I was the ‘voice at the other end’ for many – #onephonecallaway. Interesting and demanding conversations. Getting an honest look into other people’s lives leaves traces. The acceptance of how different we are as individuals becomes vividly important – for the connection and the dialogue. People living under extreme pressure, with desperation and anxiety, cry agonizingly for an ear, for some attention. Hearing a voice, finding some kind of calm, maybe even faith and a glimmer of hope, can do wonders.
Grateful thoughts were sent several times during Easter to a much-debated man named John Butler. His pleasant voice frequently feels embracing, although his message doesn’t always fit. Curl up in the couch, a cup of tea, and John Butler via earpods. Yes, a recipe with a proven track record. He manages to touch something in even the most indifferent of hearts.
On Easter Sunday evening the phone rang. A delightful soul, 30 years old, was cheerful and expectant at the other end. ‘Is this a good time for a chat, Aunt Hanne? I’ve been thinking about you during Easter, and would love to share some thoughts with you.” Yes, perfect – I answered. It was a lovely conversation. In 52 energetic minutes, she lifted a demanding Easter to pure delight. We covered the seriousness of today’s situation, our appreciation for safe conditions, continued through opportunities, changing times, love and partnership, future plans, pending work-challenges after the summer – and more. “You’re bubbling over with playful joy – you’re like popcorn,’ I said.
We laughed a lot, had a good time. A few hours later, a text message ticked in. “Thanks Hanne, you deliver energy.” Fantastic. Can it be that simple and still so good? Being there, taking responsibility – accepting who and where we are, finding our place – it fills our lives with meaning and joy.
Time is overdue for a shift in focus and change of perspective. And we can get a long way by avoiding the easy way. By realizing that just pushing the reset button now may bring us past this pandemic, only to be ‘taken’ by the next. Between now and then, a sea of ailments and other challenges. Suffering mixed into the lives we so willfully have created for ourselves. The challenge is mine – and yours. Only action counts.
Simple, honest joy and enthusiasm make us feel good, a feeling that triggers some magic that exists inside all of us. In demanding times, it is particularly beneficial to discover and take advantage of some of these hidden and underestimated resources. A strong feeling of gratitude seeps in, almost as a tribute to the simplest moments. By showing pure, uncomplicated kindness, a wonderful niece raised our common energy and focus to a level where faith, hope and lots of love flow easily. A beautiful soul delivered in abundance. Without even realizing it, she hit me like popcorn and champagne.
— Kitty O’Meara
“Men come and go, cities rise and fall, whole civilizations appear and disappear – the earth remains, slightly modified. The earth remains, and the heartbreaking beauty where there are no hearts to break … I sometimes choose to think, no doubt perversely, that man is a dream, thought an illusion, and only rock is real. Rock and sun.
― Edward Abbey, Desert Solitaire
“Wilderness is not a luxury but a necessity of the human spirit, and as vital to our lives as water and good bread. A civilization which destroys what little remains of the wild, the spare, the original, is cutting itself off from its origins and betraying the principle of civilization itself.”
― Edward Abbey, Desert Solitaire
#GratefulHeart
#FoodForThoughts
#OneCallAway
#MotherEarth
#AloneTogether
God morgen Hanne.
Deler dine flotte ord og tanker. Mange mennesker rundt i verden lever i alvorlige kriser året om uten mulighet for hjelp og støtte. Vi er så heldige som lever i et land med god hjelp fra det offentlige når krisen oppstår. En alvorlig stopp i “normalen” som det vi opplever nå bør få konsekvenser. Fokuset må endres, egoismen og likegyldighet må vike. Makt og penger må ikke være de viktige verdiene i menneskers liv – likeverd og respekt er nødvendig.
Pandemier er skremmende og mange er redde. Vi vet ingenting om fremtiden. Hver og en er nødt til å bidra til å gjøre verden til et bedre sted gjennom forståelse og handling.
Hanne du er et godt eksempel på en som bidrar positivt og gir energi til andre mennesker. Du setter fokus og viktige ting på kartet. Du er virkelig som boblende champagne – jeg elsker champagne <3
Inger
Dag går over i kveld. Dine ord, rett på og tydelig har vært med meg i dag Inger. Å leve innenfra og ut, med hjertet som veileder – ja, jeg tror på en god verden for fremtidige generasjoner om vi evner toppe dette med innsikt og sunn fornuft. Takk for alt du deler. Til meg her som raust medmenneske – og via ditt unike kunstnergen.❤️
Det bor mye i deg, kjære Hanne. Du favner om så mye, og formidler på en fengende og engasjerende måte. Jeg tar dine innlegg frem igjen, og igjen, og igjen, og leser på nytt. Det er alltid tanker til ettertanke. Tusen takk for at du deler.
Jeg sitter i Spania – bor fast i Spania. I tillegg til frykten for pandemien, er det stor frykt for tiden som kommer etterpå. Her er ikke mulighetene mange for hjelp og støtte. Usikkerheten er enorm, hva venter oss, hvordan skal hjulene komme i gang igjen?
En ting er sikkert, ingenting vil bli som før.
Marit
Gjennom år har vi lært å kjenne hverandre godt kjære Marit – spesielt skriftlig.Vi har alle flere sider, en profesjonell, en privat – og flere ‘fargerike klesdrakter’ i mellom. Å ‘dele’ er trolig et nøkkelord som vil få fokus og stor betydning i tiden som ligger foran. Endringsprosessene vil bli mange og krevende. Hjelp og støtte i form av økonomi er en ting, en annen er det å være tilgjengelig for hverandre. Å framsnakke, støtte, heie, tenke sammen og agere fra hjertet – med kjærlighet. Den som ikke ser grunnverdiene i et fellesskap er trolig den som har mest å både frykte og tape i tiden som ligger foran. Gi – og ta. Tusen takk for deling av gode energier og tanker Marit. Det ligger masse godt å venter der fremme. Det må vi tro på.
You bring the joy of the first popcorn as it bursts to life. It’s scent covering the entire room. You are it’s first taste. It’s the first on many and you look so forward to the bucket. Popcorn is seldom enjoyed alone. And I so enjoy sharing the popcorn with you. Thank you Hanne…
What a beautiful way to lift and inspire. Your reading of mye post i so heartwarming. Thank you for your encouraging words Hrair. And for the generous compliment!
God formiddag, Hanne
Jeg er en sporadisk leser av dine hjertegode blogginnlegg, og jeg håper at du rekker ut til veldig mange.
Din varme og omsorg for alle treffer en viktig nerve, og skaper, i alle fall for meg, rom for flere og dyptgripende refleksjoner.
Jeg likte godt «Hva er konseptet med …..?» omsorg, altruisme, meg, deg, nestekjærlighet, sorg, fremtid, leve i nuet…. etc.
Takk for din inspirasjon.
Varm klem fra Dennis
En hilsen fra deg Dennis, varmer. Tusen takk for at du tar deg tid. At ord leses, tas inn og inspirerer til egne tanker og refleksjoner gjør godt. Ikke å bare ane at ord og tanker blir brukt, men få det i klartekst som du her gir.
En av hovedutfordringene med å dele skrevne ord, er å finne en balansegang som bringer lesere inn, helt inn. Med et smil skriver jeg dette. Inn … hva er nå det … inn i bloggen, inn i egne energier … I krevende tider er dette avgjørende, vi velger enda tydeligere inn og ut. Vi leter etter lys, etter håp … Hva er vel bedre enn å starte med og i seg selv … Varm klem til deg Dennis, ta god vare på deg selv.
Og Dennis, takk for bruken av ordet altruisme. Hva verden trenger mer enn noen gang. Vel verdt en egen blogg! Du inspirerer.
Dear Hanne, I Love this post. The pandemic has reduced me down to the basics..most important is love for my family, friends and others. Then simplicity. The joy of a walk on the beach or in the woods. A humble meal. My husbands husband’s sour dough bread.
Material things no longer hold any sway (they never really did)..i will be happy to never see the inside of a shopping mall again. Love, nature, creating art. These sustain me. I hope we never return to “normal” ..i hope the world heals as we “let it be”
Dear Pam, thank you for your reading and for letting me know. Finding joy in the ordinary… I can relate to every single one of your words. Thank you for sharing. Let’s hope we can be the change the world needs. Take care Pam. May your days be filled with smiles and happiness.