Turning the tide … it’s time to say ‘enough’

Harvard University gjør det. De sier stopp, nok er nok. I to studier gjennomført i samarbeid med andre universiteter i perioden 2013 til 2019, avdekker de et enormt behov for å lære unge voksne å bli omsorgsfulle, etiske mennesker – som kan levere bedre enn vi har gjort. Opptakskriterier endres, og evne til omsorg skårer nå høyt når unge voksne søker høyere utdanning. 

La oss fokusere på fellesskapet, sier Harvard-studiene. La oss sørge for at unge mennesker velger omsorg og delaktighet, lærer seg å sette pris på ekte tilstedeværelse og meningsfylte aktiviteter, hjemme og i samfunnet. Ja, ikke bare setter pris på, men forplikter seg til å bruke sine energier til fellesskapets beste – ‘Committing to the Common Good’. 

Bli med på en tankereise som gir næring til hva et samfunn med store klasseskiller og et svekket demokrati trenger mer av:

Et lite barn ønsket seg tidlig en ferge. Ikke en stor som vi ser på fjorden, men maken, bitteliten og i plast. Det å vokse opp ved en fjordarm gir et tett og naturlig  forhold til fergene. Ferger som frakter mennesker og kjøretøy – til og fra. Mennesker forlater den ene siden av fjorden for å havne på den andre siden – og motsatt. Når det lille barnet ble litt større, ønsket hun seg fortsatt en ferge – sin egen ferge. I drømmene hennes ble fergen fylt opp med natur: Mennesker, dyr, planter … i skjønn forening. Det var god energi i drømme-fergen: Likeverd, respekt, samarbeid, læring, mestring – og masse kjærlighet. Det lille barnet var meg.

Det interessante med drømmene var at fergen aldri gikk fra kai. Den la til kai. En person med mer enn gjennomsnittlig kunnskap om hjernens vidunderlige egenskaper finner nok dette ærlige utsagnet spennende. Trolig manglet jeg – eller hadde for mye av – noe.  Likevel, dette var tidlig i livsreisen til et barn. I drømmene var fergen fylt med mennesker som hadde stor grad av kjærlighetsevne, eller motsatsen – de som verken følte eller mente de trengte kjærlighet i livene sine. De med kjærlighet og åpne hjerter, sørget for å gi livshåp og innhold til de som ikke var så godt rustet. Å evne å leve ut kjærlighet – både innover og utover – er en styrke. Å i tillegg kunne gi til andre, er en gave. Ofte hører vi om å ‘gi uten å få noe tilbake’ som negativt. Kjære deg, det å gi betyr alltid å få noe tilbake. Alt fra et smil, et tegn på mestringsevne eller aller helst mestringsvilje, et resultat, og viktigst av alt – et håp. Her kan vi fortsette inn i noe som skal få ligge til en annen gang, og holder oss til ‘drømmen’. I min drøm ble fergen aldri fylt opp. Det var alltid mer plass – plass til alle. Vi var likeverdige, og lærte av hverandre. 

En kveld Pappa kom hjem fra et sjakkmesterskap i Europa, hadde han med en gave til hver av sine fire døtre. Jeg husker det som det var i går. Mulig var jeg 6 år. Det var verken bursdag eller jul, en helt vanlig hverdag. Med foreldre som kun brukte bilen i helgene og som mente søtsaker tilhørte lørdagskvelden – var det å få ‘gave’ utenfor spesielle anledninger stort. Gaven han hadde med til meg, var en ferge. En vanvittig følelse for en liten jente – å se og ta på sin egen vakre ferge – gul i bunnen med hvit topp og røde, deilige piper. Ikke akkurat som i drømmen, men den var min. 

Fergen ble et symbol på hva jeg hadde i meg fra start av. Et ekte engasjement og intenst behov for å være tilstede for andre, det være seg dyr eller mennesker. Noen av oss har i oss en sterk omsorgsfølelse for de svakere i samfunnet. Da virker mangt veldig enkelt. Det å gi av tid, energi og også økonomi – i det hele tatt et glødende engasjement. For andre mennesketyper er det naturlig å håndtere eget og kun det. Enkelte har aldri lært å kjenne på omsorg og delaktighet, de vet ikke hva det er. Vi skal ha respekt for alle.

Av og til brukes ordet ‘uegennyttig’ negativt i retning av de av oss som er naturfødte øsekar. Ja, mulig er vi kommet dit i dag, at vi ikke har det i oss å favne om det som ikke ved første øyekast gagner oss selv. Det er på høy tid å gå motsatt vei. La oss fremsnakke og naturliggjøre omsorg, også forpliktende omsorg. Harvard studiene – med tittel Turning the Tide I og II – støtter denne tankegangen. Vi trenger flere mennesker som går en mil for andre uten vinning, som gir tilbake til samfunnet og fellesskapet, som tar vare på – og som arbeider frivillig. Uten å føle at de ‘mister’ eller ‘mangler’ noe som helst i livene sine. Som føler seg beriket av det å gi – og det deres energier fører med seg.

En drøm tidlig i livet har trolig vært med meg som ledetråd i alle år. “Født sånn” eller “blitt sånn” er i seg selv et interessant og kontroversielt tema. En sannhet vi trolig kan enes om er at omsorg kan læres. I voksen alder føler jeg å ha innsikt nok og klippetro på at kjærlighet til livet tilfører oss det vi trenger for å finne mot, styrke og energi i rikt monn – også til å løfte frem og inkludere andre.  Min ‘livs-ferge’ er fortsatt lastet med interessante frivillige prosjekter, mennesker og dyr, i skjønn forening.

Harvards team står bak prosjektet ‘Make Caring Common’ (se lenke). Med sitt fokus inspirerer de til en holdningsendring vi samlet bør tørre å ta i.  Å nå frem til unge, unge foreldre og barn med dette budskapet, er avgjørende. Kunnskap om omsorg for andre er ikke selvsagt, og må inn i både barneoppdragelse og i skolen. Likeverd, rettferdighet og respekt er avgjørende for et velfungerende samfunn.

Vil du investere i dine barns og barnebarns fremtid? Lær dem å vise omsorg, lær dem å bry seg om andre – om fellesskapet. Lær dem å engasjere seg i aktiviteter som er meningsfylte, som passer deres legning. Mulig er omsorg det som kan reversere de voksende klasseskillene vi ser i dag.

De navlebeskuende, selvopptatte, bortskjemte individer vi er blitt, er hyppig kommentert i ulike medier den senere tid. Senest i den mye omtalte og ‘omfavnede’ talen Joaquin Phoenix holdt under årets Oscar – en tale som blir husket lenge. Rett på tar han et vidunderlig oppgjør med hvem og hva vi er blitt. Avslutningsvis siterer Joaquin sin avdøde bror River Jude’s lyrikk: «Run to the resque with love … and the rest will follow.» Hjertesukk. Såre enkelt – og så krevende.

Derfor – la oss oppmuntre hverandre, fokusere på meningsfulle og stimulerende engasjementer. La oss sørge for å snu tidevannet ved å være de rollemodellene verden trenger.

Harvard University does just that. They say ‘stop, enough is enough’ – loud and clear. In two studies conducted in collaboration with several other universities in the period 2013 to 2019, they reveal an overwhelming need to teach young adults to be caring, ethical individuals – who can deliver better than we have done. Admission criteria are changing, the ability to care now ranks high when young adults seek higher education.

‘Let’s focus on the community’, prescribes the Harvard studies. Let’s make sure young people choose care and participation, learn to appreciate real presence and meaningful activities, at home and in the community. Indeed, not only appreciate, but commit to using their energies for the good of the community – ‘Committing to the Common Good‘.

Join me on a journey of thoughts and ideas about how we can rebuild and nourish a society with increasing class divide and a weakened democracy:

A young child had this thing for ferries, and at early age a strong desire to own one. Not a big one like the ones crossing the fjords, but similar – a small one made of plastic. Growing up next to a Norwegian fjord means having a close and natural relationship to ferries. Ferries that carry people and vehicles – to and from. People leave one side of the fjord to end up on the other – and vice versa. 

Even as the little child grew older, she still wanted a ferry – her own ferry. In her dreams, the ferry was filled with nature: people, animals, trees, plants… in beautiful harmony. The dream ferry held many fine energies: Equality, respect, cooperation, learning, mastering – and lots of love. You guessed it already – the little kid was me.

One particularly interesting thing about the dreams was that the ferry never departed. It always arrived. Someone with above average knowledge of the wonderful qualities of the brain may find this honest observation intriguing. Most likely, I was missing – or had too much of – something. On the other hand, it was early in my journey of life. 

Just as important – in my dreams, the ferry was filled with people who either had great ability to love, or the opposite – those who neither had nor felt they needed love in their lives. Those with love and caring hearts, spent their time sharing hope and compassion with those who were not so well equipped. 

The ability to ‘live out’ love – both inward and outward – is an incredible strength. Being able to share and give to others is also a great gift. Often these days we hear that ‘giving without getting’ is negative, even bad. Seriously, giving always means getting something back. Immediately or eventually. A smile, a sign of improvement, a result, a glimpse of new intent or – my favourite – a hope. A tempting subject in and of itself that we will leave for another time, while sticking to the subject at hand, the ‘dream’. In my dream, the ferry never filled up. There was always room – space for everyone. We were equals and learned from each other.

One night when my dad returned from a chess championship somewhere in Europe, he brought a gift for each of his four daughters. I remember the event as if it were yesterday, probably about 6 years old at the time. A highly unusual event – not a birthday, not Christmas, just a very ordinary day. With parents who used the car only on weekends and insisted that sweets were appropriate on Saturday night only, getting a gift like this was a big surprise. A surprise that turned into elation. A ferry! An insanely joyous feeling for this little girl – to see and hold her own beautiful ferry – yellow hull, white superstructure and deliciously red funnels. Not exactly like the dream, but it was mine.

The ferry became a symbol of something I seem to have had in me from the start. A genuine concern and a natural desire to be there for others, be it animals or people. A strong sense of caring for the weaker in society that some of us carry within. A trait that makes many otherwise demanding challenges seem very simple. Such as giving time, energy and sometimes financial resources when needed – with glowing enthusiasm and commitment. For other types of people the natural reflex is to focus inward, handle one’s own needs and only that. In fact, many have never learned to care and participate. They find the idea foreign and don’t really know what it is. Still, everyone deserve our respect. We are all different.

Sometimes these days the word ‘benevolent’ is used as a negative about those of us who are born bailers. A sad reminder that our society is about to lose the ability to engage in and support activities not immediately beneficial to ourselves. It is time, in fact it is urgent, that we reverse this trend. Let’s ‘talk up’ care and concern for others – even binding care, make it the natural part of life it should be.

The Harvard studies – aptly named Turning the Tide I and II – strongly support this line of thinking. We need more people who go a mile for others – not because it’s beneficial in some way or other, but because it’s the right thing to do. Who give back to the community and common good, who care – and do so voluntarily, without feeling that they are sacrificing or “missing” anything in their lives. People who feel enriched by giving – and by the energies generated by their own activities.

My childhood dream has – more or less consciously – been a valuable guide throughout my life. Whether a trait like this is innate or acquired is an interesting and controversial topic in itself. However, I do think most will agree that care can be learned. A lifetime of experience and insight has proven to me that love of life in and of itself provides what we need to find courage, strength and energy – for ourselves and also to lift and encourage others. My ‘ferry of life’ is still filled with with interesting volunteer projects, people and animals, in a wonderful mix.

Harvard’s team is running a project called ‘Make Caring Common’ (see link). Their focus inspire a change in attitude that we should dare to assimilate. Reaching young people, young parents and children with this message is crucial. Knowledge about caring for others is no longer self-evident, and must become a natural part of upbringing and education. Equality, diligence and respect are essential for a well-functioning society.

If you would like to invest in the future of your children and grandchildren, teach them to care, teach them concern for others – and for the community. Teach them to engage in meaningful activities that fit their orientation. It may indeed turn out that care and focus on the common good is exactly what’s needed to reverse the growing class divide we see today.

The navel-gazing, self-absorbed, spoiled individuals we have become are frequently commented on in various media these days. Most recently in the much talked about and applauded speech by Joaquin Phoenix at this year’s Oscar – a speech that will be remembered for a long time. In a wonderfully direct yet humble and emotional way he confronts the who and what we have become head on. In conclusion, Joaquin quotes his late brother River Jude’s lyrics: “Run to the resque with love … and the rest will follow.” Touching hearts. So simple – yet so demanding.

Therefore – let’s encourage one another to focus on meaningful and stimulating commitments. Let’s make sure to turn the tide by being the role models the world needs.