Let’s make decency great again …

Anstendighet er en vanvittig ‘ting’. En ‘ting’ vi – verden – er avhengig av. Provoserende for enkelte, men en sannhet enten vi liker det eller ikke. Det er litt som med sitatet ‘å være eller ikke være, det er spørsmålet …’. Et bilde på viktige valg vi stilles overfor: Å være anstendig er et valg!

Motsatsen til anstendighet er det i disse dager mye omtalte ‘drittsekk-genet’. Hvor kommer det fra? Og hvorfor velger en stadig større gruppe mennesker dette som ‘våpen’, som en side av seg selv de faktisk lever ut? Et uhyre interessant tema i seg selv – for en annen anledning.

La oss fokusere opp og frem, ta avstand fra det som gjør oss opprørte. Forfattere, politikere og menigmann stenger konti på sosiale medier og skrur av TVen i avsky over serier så til de grader vulgære, nedlatende og uspiselige. Vi gråter over å se og høre om eldre, sårbare mennesker som utnyttes på det groveste. Vi reagerer når noen i våre omgivelser blir møtt med skjellsord eller når vi selv blir overkjørt av veivals-lignende oppførsel. Vi velger oftere å verken lese, følge, like eller kommentere ‘posts’ med støtende og lite anstendig ordvalg, rettet mot person og ikke sak. Vi tar avstand. Hver og én av oss kan gjøre akkurat det: Velge fokus, hvem vi vil være og hva vi lever ut.

I vår tid overflommes vi av drittsekker, av drittsekk-kultur. Mennesker med lav moral og liten forståelse og respekt for menneskelige verdier og fellesskapet. Fellesskapet – ja, vår sivilisasjon – er avhengig av et anstendig samfunn hvor respekt, integritet, vennlighet og tillit er bærende elementer. 

Unge flotte energier som svenske Greta Thunberg og kanadiske Autumn Peltier, klarer å irritere på seg voksne mennesker av begge kjønn på et nivå som forundrer. Hvorfor står voksne menn og skriker ut sin vrede over unge jenters budskap? Deres utrolige energi, deres tro … hvordan kan 15 og 16 år gamle jenter få sinnet til å koke over hos mennesker som burde ha vett til å håndtere sine følelser og reaksjoner på et annet nivå? Som burde evne å holde igjen i stedet for å pøse ut egen elendighet. Disse nydelige kreftene fortjener omfavnelse – om intense og flotte engasjementer, inderlige overbevisninger og energier som leveres kraftfullt. Deres energier står pålestøtt i hva de tror på og brenner for. Så enkelt og så vakkert.

Autumn Peltier har hatt en visjon om en verden hvor alle har tilgang til rent vann siden hun var 8 år. Jenta er nominert til ‘International Children’s Peace Prize 2019’ av David Suzuki Foundation. Likevel mobbes både hun og Greta Thunberg i senk av ukultiverte mennesker verden over. Hva er vi redde for? Hvorfor vekker lidenskap og tro, styrke og mot slike reaksjoner i store deler av verdenssamfunnet? Hatefulle bemerkninger og slimete kommentarer som kan frata selv den mest hardbarkede nattesøvnen. Som interessant nok kommer fra mennesker i alle samfunnslag – fra presidenter til menigmann og -kvinne.

Dette er kun eksempler. Når – og hvorfor – begynte vi å ‘ta mannen’ og ikke saken? Politikere mobbes fra sine verv, sterke stemmer i det offentlige ordskiftet hånes verbalt. Skjellsordene hagler. Twitter-konti stenges fordi ‘det er for utrivelig der …’  Dette vil vi ikke være en del av.  Kan det være veien å gå for flere av oss? I det private og i det profesjonelle. Si fra – ta avstand.

Hva skal til for å fremsnakke en varm moral, en moral hvor vi  blir respektert og hørt for den vi er? Hvor vi møter blikk med vennlighet, hvor vi takker for invitasjoner som den største selvfølge? Hvor vi gir hverandre en hjelpende hånd, hvor vi stopper opp og utveksler et par fraser, hvor vi møtes med ærlighet og vennlighet. Hvor ulike syn snarere gir grobunn for vekst enn næring til hatefulle ytringer, verbale skilsmisser og skittkasting.

Basert på egne erfaringer – å lytte til mennesker, lese nyheter, snakke med venner, familie og kolleger, bruke menneskemøtene i både mitt private og profesjonelle liv aktivt – er denne gode formen for moral mangelvare i våre dager.  Anstendighet blir ikke nødvendigvis sett på som en god ting lenger. Vi ser devaluering av integritet og redelighet over alt – på arbeidsplassen, i politikken, i vennskap, i familien, i kjærlighetsforhold.

Det kan se ut som mennesker av i dag har store utfordringer med å være ærlige. Ikke alle, men mange. Trolig ikke du som leser dette, men igjen – skremmende mange. Vi snakker hverandre etter munnen, vi leverer ut den sannhet vi tror motparten ønsker å høre.

Ansikt til ansikt er vi av én oppfatning, for deretter å avsløre våre sanne meninger og følelser via handlinger – og i samtaler med andre. Hjemme – i trygge omgivelser, bak tastaturet – slår vi om oss som aldri før. Dersom vi ikke evner å gi motstand til denne urovekkende trenden, vil den gjøre ubotelig kollektiv skade. Tillit forvitrer og den åpne dialogen mister sin verdi.

Anstendighet er fremtids-elixir nummer to. Kjærlighet kommer først og vinner over alt annet. Tenk over hva som kan dyrkes under en fane hvor vi gir litt tilbake – til hverandre, til natur. “Å være lommelykt for andre er stadig mer krevende” sa en kjent standup-komiker i et intervju på radioen forleden. Flott sagt og inderlig sant. Til og med det lyse – de gode intensjonene – blir hånet.

La oss pirre tankens kraft, nære de tidløse ideene. Ideer som i all tid har vist seg å stimulere til soliditet og vekst i nesten alle sammenhenger. Anstendighet er én av dem. Snakker vi om overlevelse? Om å redde verden? Fra menneskeskapte miljøkatastrofer? Eller om å redde oss fra oss selv? Et stort og krevende tema, som vi kun toucher innom her. Mulig kan vi verken redde eller forandre verden, men én ting kan vi gripe fatt i – oss selv. Ta et oppgjør med fundamentale verdier og bestemme oss for hva vi ønsker å leve ut. Hva vi vil gi tilbake for å balansere det hele. Deler av svaret kan være å skape samhold på alle arenaer – profesjonelle og private – hvor harmonien får råde og dialoger føres med respekt. Og sist, men ikke minst, heie frem et samhold der sannhet er en selvfølge.

Med andre ord det stikk motsatte av hva ‘drittsekk-genet’ representerer. Anstendighet er et valg – og en egenskap verden er avhengig av. Å leve ut anstendighet er hardt arbeid. Ved å lytte til hjertet, kjenne etter hva som bor der, blir utfordringen enklere.

Jeg smiler nå – midt i alvoret – ved gleden over å kunne heie frem et rungende budskap. Et budskap du, jeg og mange med oss kan vokse stort på: Let’s make decency great again!

Decency is a crazy thing. A thing we – the world – is entirely dependent on. A provocative revelation for some, but a truth nevertheless. To me, it’s a bit like the famous Hamlet-quote ‘to be or not to be, that’s the question …’. An illustration of life-changing choices we frequently face: Being decent is a choice!

The opposite of decency is the much-talked about ‘badass gene’. Where does it come from? And why do so many choose this as their ‘weapon’, as a side of themselves they actually live out? An extremely interesting topic in itself – for another occasion.

For now, let’s focus up and outwards. Writers, politicians and ordinary people like you and me shut down social media accounts and turn off the TV in disgust over shows so vulgar and condescending that many feel physical pain and nausea. Our eyes overflow with tears over stories about older, vulnerable people being exploited and abused. We react strongly when someone in our neighborhood is met with scolding words or when we experience steamroller-like behavior from someone. More often than before, we choose no not read, follow, like or comment on ‘posts’ with offensive or condescending content, aimed at the person instead of the subject matter. We distance ourselves – which is indeed our privilege: Make our own choices with regard to focus and attitude, who we want to be and how we want to be perceived .

In this day and age we are flooded with badass attitude and badass culture. People with low morale and little understanding and respect for human ​​and community values. Our community – indeed, our entire civilization – depends on decency, a decent society where respect, integrity, kindness and trust are key elements.

The way young energies from the likes of Swedish Greta Thunberg and Canadian Autumn Peltier manage to annoy adult people of both sexes is frightening. Why do presumably grownup men get into shouting anger by the message from these young girls? With their incredible energy, strong faith and selfless attitude – how can 15 and 16 year old girls make presumably decent people lose complete control of emotions and reactions? People who ought to be able to control rather than spill out their own misery. These beautiful souls – their intense and contagious confidence, heartfelt convictions, and powerfully delivered messages deserve our embrace and respect. Living torches burning for causes vital not only to themselves but to the world. So simple and so beautiful.

Autumn Peltier has communicated a vision of a world where everyone has access to clean water since she was 8 years old. She was recently nominated for the ‘International Children’s Peace Prize 2019’ by the David Suzuki Foundation. Still, both she and Greta Thunberg are being bullied in the worst possible sense by uncultivated, rude people around the world. What are we afraid of? Why is passion, belief and strength causing such reactions from large parts of the world community? Hateful notes and slimy comments that would cause sleeplessness in most people. Interestingly enough, the ‘stone throwers’ come from all parts of society – from presidents to ordinary men and women like you and me.

These are just examples. When – and why – did we resort to attacking the person instead of the case – ‘playing the man instead of the ball’? Politicians are bullied from office, strong public voices are verbally mocked and cursed into silence. Twitter accounts are closed because ‘it’s too rude in there …’ We won’t be part of this. Could ‘closing up and leaving behind’ be the way to go for more of us? Privately and professionally? Take a stance, establish distance.

What does it take to promote morale, a warm, welcoming space where we are respected, seen and heard for who we are? Where a kind look and a nod is the norm, where polite responses to invitations are a given? Where a helping hand is natural, where we stop and exchange a few phrases when passing on a street or in a passage, where honesty and kindness is an attitude. Where different viewpoints generate discussion and growth rather than  hateful utterances and verbal filth.

Based on my own experiences – listening to people, reading news, talking to friends, family and colleagues, meetings in my private and professional life – such positive morale is in short supply today. Decency is not always seen as a good thing anymore. We observe a serious devaluation of integrity and honesty everywhere – in the workplace, in politics, in friendships, in the family, in relationships.

The impression is that people of today have a hard time being honest. Not all, but many. Probably not you, dear reader, but again – frighteningly many. Face to face, we easily pay lip service to each other, conveying whatever we think the other person wants to hear, then serve our true opinions and feelings when the ‘environment’ is safe. Such as at home, behind the keyboard, where we hit right and left like never before. 

Unless we can resist and revert this disturbing trend, it will do irreparable harm to our society. Confidence erodes and the open dialogue loses its value.

Alongside love, decency is the foundation of our future. Think about what can be cultivated in a setting where giving back is a natural – to each other, to nature. In an interview on radio recently, an accomplished stand-up comedian said “being someone’s flashlight is becoming increasingly difficult”. Well put and so true. Even the best and most sincere intentions are frequently mocked.

We can counter this degradation by taking a cue from the young energies I mentioned above. Open up, stir the power of thought, nourish the timeless ideas and values that built this world. Proven ideas that encourage collaboration and growth in almost all contexts. Decency is one of them. These days we frequently talk about survival, about saving the world from man-made environmental disasters, but what about saving us from ourselves? 

A big and demanding subject – to be explored in depth at a later day and time. For now, a concession – a reality check: We may not be able to save or change the world, but one thing we can do is to challenge ourselves. Get on terms with fundamental life values ​​and decide what our own priorities should be. What we want to give back in order to create balance. 

Part of the answer may be to increase fellowship in all arenas – professional and private. An environment in which harmony can prevail and dialogues are conducted with respect. And last but not least, cultivate a society where truth is a given. In other words, the exact opposite of what the ‘badass gene’ represents. 

Decency is a choice – and a trait the world depends on. Living decently and delivering decency is hard work. By listening to the heart, acknowledging  the grace and generosity it embodies, the challenge becomes easier.

I’m smiling now – despite the gravity – at the joy of being able to deliver a resounding message. A message that can make you, me, most of us grow: Let’s make decency great again!