Hvor mange ganger har jeg stilt meg selv spørsmålet: ‘Hvorfor?’ Et ord så enkelt og uskyldig, men som i perioder i livet kan drive en til vannvidd. Hvorfor? Isj, Synne, mitt hjerte gråter på dine vegne. At blod er tykkere enn vann, at kjærlighet overvinner alt, at å akseptere er enkelt … stemmer ikke alltid.
Din datter Vilde gjør sine valg, som igjen virker uforståelige: Å velge vekk besteforeldre til sine små barn. Hindre at barn og besteforeldre får dele det unike to generasjoner har å tilføre hverandre. Hva og hvorfor er kun mellom dere – mor og datter, men likevel blør mitt hjerte i sorg over at to små barn aldri får lære sin mormor å kjenne: Et trygt, varmt, kjærlig og ekte menneske, som verden har altfor få av.
Dèt er deler av hva det hele dreier seg om. En frarøvelse som vil prege en nydelig nestegenerasjon. De fleste av oss husker våre besteforeldre – mormor, morfar, farmor, farfar. Hyggestundene, hva de lærte oss, hvordan de luktet av nykokt kaffe, av nystekte vafler. Historiene, latteren, de gode stemmene, armkoken – den varme og trygge, eventyrene, nattasangene.
Der hører du hjemme, kjære Synne. Du er den nye eldregenerasjonen – som lærer bort om “føritiden” så øynene blir store av både forundring og beundring. Som har tid. Tid til å lytte, vise, forklare … ja, rett og slett være der. Tilgjengelig for søkende, lærevillige småtroll. En som susser og nusser, som tørker snørra med den største selvfølge, som oppmuntrer og som lar de små utforske med stor tålmodighet. Som stiller opp med glede, ‘tar vare på’, når foreldre er hektiske, syke eller trenger sakte tid for seg selv.
I våre dager er relasjoner og relasjonsbygging hva vi mangler mest. Hele det norske folk bærer preg av medgangstider, overflod, rikdom … men på hva? Jeg kjenner et sterkt og ekte engasjement for temaet. Tror det blir en blogg om relasjoner om litt, sagt med et smil.
I mitt liv – både profesjonelt og privat, ser jeg altfor ofte unge som vokser opp og frem uten relasjoner. Uten det trygge i å være innenfor ‘normalen’ – som ikke evner å leve ut den inderlig vakre blomsten de er ment å skulle være. Vi trenger hverandre rett og slett. Ikke kun med et ‘hjerte’ eller en ‘liker’ via sosiale medier når utfordringene banker på, eller når vi har noe flott å vise frem. Men hver dag og alltid. Heieagjengen er super, men den trygge havnen må være genuin – ekte – hel ved. Dét er hva vi skal ha i familie og relasjoner.
I min startgrop ønsket jeg meg 5 barn. Kort og godt 5 barn. Det sto store lykketegn ved denne drømmen, dette målet. Ironisk nok ble det 5 aborter og en alvorlig kreftrunde ifm. med et fremskredent svangerskap. Her startet livet på nytt, fra liggende stilling hvor det å lære å gå stødig, ta til seg mat osv. ble en drivende kraft i seg selv. Fortsatt med et inderlig ønske: Å føde et barn og få være Mamma!
Målet ble nådd, en ny graviditet – og underveis i svangerskapet visshet om at det lille nurket ikke hadde livets rett. Jeg fødte en liten gutt og opplevde det fantastiske å få være Mamma en bitteliten, dyrbar stund. Et tidspunkt i livet som – blant mye annet – gjorde det viktig å ta frem en solid porsjon selvinnsikt og erkjennelse: Gi slipp på drømmen om en stor familie. Mamma-lykke var ikke ment for meg.
Gurimeg, hvor godt det er at vi ikke vet hva som venter, hva som skal mestres – av påførte utfordringer – ønsket eller uønsket. Fysisk eller psykisk. Dette er livet. En forunderlig blanding av sorg og glede. Prøvelsene kan til tider stå i kø, som det gjør for deg nå, kjære Synne. Aksept er krevende, og ekstra krevende i svært sårbare situasjoner i livet. Dine barn! Dine barnebarn!
Går det an å akseptere, uten noen gang å miste troen på at én dag får jeg gleden av å øse … øse fra det hav av kjærlighet jeg bærer på, til mine egne? La oss satse på at kjærlighet vinner også over det ‘grums’ som ligger mellom nå og litt frem i tid. Å beholde et varmt bankende hjerte, å favne om et håp – ja jeg velger inderlig å tro på at svaret er ja!
Jeg er her for deg min venn. Ta vare på deg selv. Med go’klem fra Hanne ♥️
Dearest Synne,
How many times have I asked myself the question: ‘Why?’ A word so simple and innocent, but which, during tough periods in life, can drive you crazy. Why? Dear Synne, my heart is crying for you. The usual comforting statements about blood being thicker than water, that love overcomes everything, that accepting is easy … do not always apply.
Your daughter Vilde makes her own choices, to us seemingly incomprehensible: Blocking grandparental contact for her young children. Preventing children and grandparents from sharing the unique values two generations can add to each other’s lives.
The ‘whats’ and ‘whys’ are solely between the two of you – mother and daughter. Yet my heart bleeds with sadness knowing that two young children will never get to know their grandmother: A safe, warm, loving and genuine human being, exactly what the world is lacking these days.
Essential elements of what life is all about. A decision – I’d even say a wrongdoing – that unfortunately will define a lovely next generation. Most of us remember our grandparents – grandmothers, grandfathers. The cozy moments, what they taught us, how they smelled – of fresh coffee and freshly made waffles. The stories, the laughter, the soft voices, the cookery – the warmth and safety, the fairy tales, the lullabys.
That’s where you belong, dear Synne. You are the new older generation – who teaches about the ‘old days’ so that small, loving eyes become big with both wonder and admiration. The one who has time. Time to listen, show, explain … well, just be there. Available for curious, searching little trolls. One who kisses and cuddles, who wipes off snot and tears as the most natural thing in the world. One with encouragement and patience, allowing the little ones to explore, test, play. The available caretaker when parents are hectic, sick or need ‘personal’ time off.
In this day and age, personal relationships and relationship building abilities are in short supply. The Norwegian populace is defined, maybe hampered, by years of prosperity, wealth, abundance … but what is it worth? I feel a strong and genuine commitment to these issues and challenges. Likely qualifying a blog about relationships – in a bit, said with a smile.
In my life – both professionally and privately, I’ve too often seen young people growing up and moving forward without real relationships. Without the confidence of being within what we consider a ‘normal social life’. Unable to live out their true capabilities, the beautiful flower they are meant to be. We simply need each other. Not just a ‘heart’ or a ‘like’ on social media when challenges mount or when we have something to brag about. But every day and always. Cheerleaders are fine, but the safe harbor must be genuine, decent and sincere. That’s what we should have – in family and ‘real’ relationships.
In my early life my ambition was 5 children. I was destined to be the mother of 5 children, period. The dream was an important part of what I considered fulfillment in life. Ironically – what life served, turned out to be very different. 5 miscarriages and a serious round of pregnancy related cancer. My life got an involuntary restart – from horizontal position: Learning to walk steadily, accept normal food, grow hair etc. became the driving forces in life. Still, the deep desire was there: To give birth to a child and to be a Mommy!
The goal was achieved. A new pregnancy – and along the way, the certainty that the little unborn heartbreaker had no chance of survival. I gave birth to a little boy and experienced being a Mom for a very precious little while. A time in life that – among many challenges – required a solid portion of self-insight and acceptance: To let go of the dream of having a large family. The happiness of motherhood was not to become a part of my life.
Wow, how good it is that we never know what life will bring us. What challenges to meet and master, wanted or unwanted. Physical or mental. Such is life. A wonderful blend of sadness and joy. The trials sometimes appear to be standing in line, as is the case for you right now, dear Synne. Acceptance is hard, and extra demanding in very vulnerable situations in life. Your children! Your grandchildren!
Is it possible to accept the situation for now, without losing hope that one day you will get to ‘splash’ … pour from the ocean of love inside you, to your own? It’s a bet on love, that love can again win over the ‘grumble’ that lies between now and a not very distant future. Keep that warm heart of your beating, embrace hope. Yes, I sincerely choose to believe that you can do that!
I’m here for you, my friend. Take good care of yourself. Love from Hanne. ♥️
“Nobody can do for little children what grandparents do. Grandparents sort of sprinkle stardust over the lives of little children.”
~ Alex Haley
☯︎
“Happiness is when what you think, what you say,
and what you do are in harmony.”
~ Mahatma Gandhi
Ja livet byr på utfordringer Hanne. Det skal mange ganger en sterk rygg til for å kunne stå oppreist. Mye som skjer er vanskelig å forstå. Du har opplevd og erfart mye. Det står stor respekt av hvordan du formidler, takler og ikke minst hjelper andre til å få en bedre situasjon. Besteforeldre er så verdifulle å ha. Jeg og mine søsken har selv hatt gleden av å vokse opp hos to kjærlige og enestående besteforeldre da dette var nødvendig. Mine barn har vokst opp stort sett hele sitt liv uten noen besteforeldre da alle har gått bort. Det er et veldig stort savn hos de og hos oss voksne <3
Å bruke egen reise til motivasjon og oppmuntring er en gave. Ydmyk registrerer jeg solid respons på utleggene mine. Hjertet banker. Også det som virker enkelt og opplagt skaper engasjement. Tusen takk for at du er tett på og deler av egne tanker og erfaringer Inger.♥️