Kjærlighet nok til alle  …

‘En sak har flere sider’, heter det så fint. Det gjelder også festdagen “Morsdag”. Annen søndag i februar hvert år hylles Mamma’er i Norge. Vi er i særstilling med valg av dette tidspunktet. De fleste andre land markerer denne kjærlige dagen i mai måned. Første gang vi markerte dagen her i landet var 9. februar 1919. Stedet var Bergen. Jiiha … aner vi jubilum og boblestemning i blodet?

Mødre blir hyllet –  av barn, små, store og enda større, og av ektefeller. Etterhvert hyller også mødre hverandre med hilsener til «alle fine mødre der ute» via sosiale medier. Varmt og godt det hele. Hva kan vel være vakrere enn nettopp det å bli gitt en ekstra god klem, et inderlig ‘jeg elsker deg’, ‘du er verdens fineste og beste Mamma’? Eller selvsagt også gi disse ordene til sin egen Mamma. 

Dagen gir rom for refleksjon.  For Mammaer som av en eller annen grunn ikke har kontakt med sine barn. For alle de som ikke er Mamma’er. Som har forsøkt – og i egne øyne feilet. Helt til vi forstår at det er naturens gang. Livets gang. Ikke alle er ‘meant to be’ foreldre.  Eller for de av oss som har født et barn, og som aldri fikk oppleve å se barnet vokse frem. 

Som i de fleste av mine tankereiser, ligger det egenopplevde bak – enten privat eller via det profesjonelle, som et utspring for nettopp å løfte frem det vi ikke lett snakker om. 

‘Morsdag, jeg gruer meg’ sa en ung jente til meg tidligere denne uken. Ærlige refleksjoner strømmet ut av munnen på denne nydelige sjelen, øynene var blanke. Budskapet var enkelt: Mor og jeg har ingen kontakt. Sårt og sant. Et hjerte som blør denne dagen. Dagen da vi sender og mottar kjærlighet – nyter hjerter, klemmer, kort og annet. Hva slår vel frokost på sengen, medfulgt varme smil og myk hud? Mmmm … snuuus …. sanseapparatet løper løpsk. Savn og sorg finner gjerne sine egne veier. For egen del kjenner jeg fortsatt saltvannssmaken i munnen denne dagen – 19 år etter at vår lille hjerteknuser ble født.

I vår tid opplever vi oftere og oftere unge reflekterte mennesker som vil leve livet uten egne barn. ‘Nei, jeg ønsker ikke barn …’  Svaret kommer gjennomtenkt og tydelig. Nå, som 56+ år, smiler jeg og tenker, ja … mulig ikke det verste valget å ta. En underlig tanke for en som ønsket seg et fotballag – og nedjusterte til minimum 5 ettersom år på baken kom til – for så å ende opp med et vidunderlig lite barn for godt for denne verden. Ja, til og med en som meg har forståelse.

Det er en krevende verden vi lever i. Det finnes mangt et bankende hjerter der ute som trenger en morsfigur, en farsfigur, et kjærlig menneske med tid. Tid til øyekontakt, til stryk på kinn, til en samtale over en kopp te. Tid til en armkrokprat når ting roter seg til, tid til en ferietur for å styrke en sår sjel, tid til mang en liten eller stor hverdagsopplevelse. Ofte! Det er hva vi som ikke har barn, egne barn, kan gi. Mitt liv har vært fylt med all den kjærlige kontakt med barn jeg har kunnet ønske meg. Rause foreldre, vidunderlige barn. Eller også barn uten foreldre i livet sitt. Nå – med et modnet blikk bakover – ser jeg at reisen har hatt stor verdi. Selve reisen former oss, på godt og vondt. Min har lært meg mye. 

Morsdag er en varm og fin tradisjon. Spesielt om gaver er hjemmelagde og kjærligheten ekte, sagt med lun energi. Jeg er heldig å ha min Mamma i live – og gleder meg år etter år over å kunne gjøre litt ekstra stas på denne vakre damen som har gitt 4 jenter en solid grunnmur og trygg kjærlighet gjennom et langt liv. Hvert år dveler jeg likevel ved tanken på alle som savner og ikke har!

Det er mang en årsak til at uendelig kjærlighet akkurat denne dagen kan gå hånd i hånd med sorg eller savn. En liten klump i magen. En følelse av å mangle noe nært og helt vesentlig. Ja, kanskje til og med være satt utenfor dette gode, som fører til vekst for alle. En inderlig tosomhet mellom trygge, lidenskapelige foreldre og et barn, er magi. Fungerende foreldre er “verdens beste ledere” blir det sagt. Ja, jeg tror på ideen.

Med et slikt blikk inn, der perspektivet flyttes over på hva som gir et velfungerende liv, ser vi tydelig hvorfor enkelte mennesker aldri finner indre ro og trygghet. Å bli elsket, føle tilhørighet, respekt, kjenne egenverdi, få være seg selv med hele seg, å få le og leke, å få skape, og ikke minst elske. Det å vokse solid frem som enkeltindivid blir enklere for de som opplever en start fylt av nettopp kjærlighet, lidenskap, trygghet, respekt og masse mot. Med modige foreldre, som står pålestøtt og kjærlig i foreldrerollen –  og som evner å la barna være ‘egen’ blomst.

Kan vi bruke Morsdagen slik den nå står til å favne videre, til å se, til å plukke opp de rundt oss som savner noe – eller noen? Som trenger å bli sett? Selvsagt kan vi det. Det skal så utrolig lite til. Kun bevissthet, tid og ørlite fokus i en hektisk hverdag. 

Det bør være nok kjærlighet i verden til å favne alle. ❤️

“Do your little bit of good where you are; it’s those little bits of good put together that overwhelm the world.”
― Desmond Tutu