Sårbare superhelter …

Tankereisen denne gang startet opprinnelig med tittelen «Den empatiske mannen …». En artikkel i DN Magasinet for noe tid tilbake pirret mitt indre. Endelig … Ser vi et skifte i fokuset på å være mann? Leder? Tøffe gutter? Sterke karer? Kan myke verdier bli satt på kartet og løftet dit de bør være? I arbeidslivet ropes et rungende hurra når signaler tyder på at vi motiverer og heier frem det emosjonelle – ‘en revolusjon’ kaller enkelte det. I privatlivet likeså.  Det er i tillegg første gang verden står overfor oppdragelsen av en digitalt styrt generasjon. Ser vi da en opphøyet verdi i å trene frem myke verdier? Få inn takhøyde for følelser, slippe ut istedet for å holde inne, bli sett for hvem vi er, legitimere det å gjøre feil, vokse med og på oppgaver. Svaret gir seg selv. Med humor i blikket kan vi legge til de myke verdienes fortrinn i ‘kampen’ mot roboter. 

Men hvorfor la et viktig tema som emosjonell intelligens kun handle om menn? Temaet bør favne langt og lenger – enten det er en hun, hen eller han. Vi – verden – trenger mennesker som evner å leve og styre ut fra høy grad av emosjonell intelligens. Verdien av det myke er gull i stort sett alle former for relasjoner. Som menneske, mor, far, barn, kollega, tante, onkel, venn, kjæreste. Som venn eller fiende, som medarbeider eller motarbeider. Som idrettskamerat, som influencer, som rollemodell.  

Empatiske mennesker er mangelvare. De som favner om, inkluderer, lytter – og også byr på ærlig selvinnsikt, viser sitt sanne jeg. Kommer vi i tillegg til det punkt hvor egne svakheter kan tas med i hverdagssamtalen uten at hanekammen ligger forover, har vi nådd langt. Vi får et styrket verdigrunnlag. En plattform for vekst. Felles vekst. De som har empati med på laget kommer alltid lenger hevder forståsegpåere. Og ja – de som evner å leve i harmoni, med humor, selvinnsikt og kontrollerte følelser – når alltid lenger. Spesielt om fokus er vekst i et fellesskap. Privat eller profesjonelt. 

Hva betyr så dette mye brukte ordet ‘empati’? Ofte viser dagligtale at empati forveksles med sympati. Enkelt sagt er empati evnen til innlevelse mens sympati er evnen til medfølelse – føle det samme som en annen person. Et empatisk menneske evner å forstå og sette seg inn i andre menneskers følelser og utfordringer.  Et empatisk menneske har stor selvinnsikt og graden av empati stiger ofte med livserfaring og derav også alder. Et empatisk menneske starter med seg selv, bruker sin egen reise til å lese signaler og forstå. 

Empatien søker det genuine, det sanne. Mangel på ektefølt forståelse avsløres enkelt, og opparbeidet tillit svekkes. Mennesker som fortjener det minst, krever interessant nok ofte størst grad av empati. Den i dine omgivelser du synes er vanskelig, eller ‘ubrukelig’, avhenging av relasjon – har du trolig mest å tjene på å forstå. Med solid forståelse for hvordan personen du har med å gjøre, tenker og agerer, kan du som samlivspartner, søster eller bror, kollega, lagspiller, konkurrent og annet – flyttet fjell. Et snev av humor må med.

Det å tørre å vise følelser gjør noe med oss. Både som budbringer av energiene – og ikke minst mottakerapparatet. Den som kan nyte godt av inspirasjonen varme følelser ofte skaper.  Det å bli sett som et helt menneske. Empatiske mennesker prioriterer ofte ut fra fellesskapets interesser. Hvor skal vi – som kjærester, familie, som venner, som bedrift eller gruppe. Som teamleder, som lærer, som barnehageassistent – som medmenneske.  

Fra barnsben av lærer vi ofte det motsatte av hva vi her drudler rundt. Følelser skal holdes inne. «Nei gutt, ikke gråt … du er for stor for dette nå.» Som det enkleste av det enkle. Familierelasjoner, nære eller også fjerne, oppfordrer sjelden til å uttrykke følelser. Vi programmeres til å holde tilbake, stenge inne. Den kjærlighetsnærende, upretensiøse familien er for mange kun en drøm.

Hvorfor dveler vi så ved dette emosjonelle? Begrepet ‘selvrealisering’ gikk som en farsott i en årrekke. Ja, la oss realisere. Oss selv. Men verdien av realisering blir aldri ‘tipp topp tommel opp’ om vi reiser inn i fremtiden alene. Med et egosentrisk fokus. 

Det er spesielt i møte med de fremvoksende generasjoner vi kjenner på viktigheten av å styrke softe verdier. Rope et rungende ‘ja takk!’ Dette ikke bare hva vi vil ha, men hva verden sårt trenger. Mors-figurer, fars-figurer, ledere, lærere, trenere. Trygge mennesker å se opp til,  som viser at de har hva som skal til for å styre taktfast mot fellesskapets mål.

Som lever ut det mangfold av verdier et helt menneske innehar. Som skaper trygghet og takhøyde for å utvikle hva hver og en har i seg. Som tør å trekke humorkortet der det må til. Som stopper opp, som favner om, som ser også de som trenger å bli løftet. I beste Solskjær stil. Uansett! Hjemme, borte, alltid! 

‘Nei, nei og atter nei’ tenker du kanskje nå, dette blir for mye ‘lull lull’. Og ja, i tilfeller med overvekt av ‘feelgood’ er jeg enig. Så la oss gå en ekstra runde på hva vi snakker om: Sunn, funksjonell og konstruktiv empati kommer fra mennesker som har kontroll på egne følelser, har høy selvtillit, vet å sette grenser og kan samarbeide med andre på en solid måte, både følelsesmessig og intellektuelt. Å balansere dette er avgjørende for god empati.

Den amerikanske psykologen Daniel Goleman skriver i sin bok ‘Emotional Intelligence – Why It Can Matter More Than IQ’ følgende: «Vår oppfatning av menneskelig intelligens er altfor snever. Våre følelser spiller stor rolle i beslutningstaking og individuell suksess. Selvbevissthet, impulskontroll, utholdenhet, motivasjon, empati og sosiale antenner er alle kvaliteter som utmerker seg positivt: Deres relasjoner blomstrer, de når høyt i næringslivet, de er godt likt på arbeidsplassen.»

Hvordan stimulerer vi så dette myke og gode, tenker trolig mang en skeptiker nå. ‘Empati er medfødt’ mener enkelte forståsegpåere. Andre mener den kan utvikles. Her er vi ved et punkt der flere av dere tenker: ‘Dette er ikke for meg’. OK, da er du trolig over middagshøyden og godt voksen, eller bare ‘senior i hodet’. De yngre vil bli sett og akseptert med hele seg. De vil ha trygge, forutsigbare rammer i jobb – og vekst i samlivet. De roper på forståelse og søker takhøyde for egne meninger og annerledeshet. De holder fritid hellig og søker opplevelser som styrker det glade. Det som gjør dem superhappy og tilfreds.

Å stråle ut ekte glede har uslåelig effekt på viktige menneskelige egenskaper og relasjoner. Å se at alle er verdifulle, støtte verdier som verdighet og respekt, er et godt livsmantra. Å trene muskulaturen som har med egne følelser å gjøre, bør bli sexy. Ultrasexy faktisk. Er vi modne for et krafttak? Tør vi kjenne på egen sosial forpliktelse, ‘vi’ fremfor ‘jeg’? Tør vi velge mot fremfor komfort? Tør vi erkjenne at fellesskapet alltid står sterkest og at vi må starte med oss selv? La hjertet vise vei. 

Fremtidens superhelter kjenner på egen sårbarhet og lever den ut.❤️

 

---

 

 

---

Wislawa Szymborska, polsk nobelprisvinner og dikter, har en vidunderlig evne til å utfordre vanetenkingens makt. Hun skriver lekende lett og enkelt om det absurde og meningsløse vi omgir oss med. Ofte litt trist. Poesien hennes er underfundig, varm og vakker, med et kjærkomment humoristisk tilsnitt.

La oss dele en favoritt blant mange:

LIVET ER DEN ENESTE MÅTEN
(oversatt til norsk av Christian Kjelstrup)

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste en gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig

 

---