“In the book of life”…

Hva mangler verden mest? Eller nest mest? 

Trolig burde spørsmålet stilles annerledes for å få fokus: Hva ønsker du, ja du, deg til jul?

En trendy vind å følge er å ønske seg ingenting. De fleste av oss har i overflod. En gavefri jul frigir ressurser til å fokusere på andre, på andre verdier.

I adventstiden vi er inne i, stilles spørsmålet ovenfor ofte. Vi tenker, vi leter i hodet for å finne noe – et ønske – for å tilfredstille. Nettopp slik er verden blitt. For mange.

Ved å løfte blikket opp et hakk ser vi stadig oftere hva verden mangler og hva vi alle bør vie en ‘dæsj’ oppmerksomhet. Vi mangler holdninger. Ja, vi mangler forbilder med bærekraftige holdninger. Ha ha … den var fin. Eller var den egentlig det … ?

Det å kaste inn et innovativt, bærekraftig, co2-riktig budskap, …. og vips, så er vi der. Med i debattene, med tidsriktig ordbruk.

Jeg smiler nå, en søndag etter total skrivesperre i flere uker. Min mojo har vært på fellesferie. Trolig sammen med mange andres. Sjelden har det vært skrevet så mye søppel som i de siste uker. Vi kaster oss på bølger – om taxfrikvoter, Trump ditt og Trump datt, om Helge Ingstad sitt mannskap som bommet stygt, om damer som gråter når de burde vise vei, om politikere som sykmelder seg – for eksempel. De fremmedfiendtlige i Norge – som ellers i Europa – får stor oppmerksomhet. Kanskje for stor? Vinner de alltid diskusjonene? 

Vi bruker ord vi ikke tenker over betydningen av, vi mener det samme som ‘de andre’, gjerne de vi ser opp til, uten dybdekunnskap, vi lar barn få iPad som 3-åringer, vi kjøper hybrid-biler i troen på at dette er fremtidssvaret siden el-biler med gigant-batterier snart er like bannlyst som min egen herlige, tunge dieselbil, vi spiser mindre kjøtt etter å ha fått presentert innsikt gjennom år om at dette er veien å gå. Og vi leser Nofimas forsknings-betraktninger om vitamin K2 nylig som konkluderer at vi må spise mer kjøtt for å bli sterke … Seriøst? Ja, det er utrolig.

Alt og alle skal digitaliseres, alt og alle skal innovere, vi skal være miljøbevisste, spise grønt og produsere kuer som promper sunnere. Vi skiller oss med et enkelt knips for  å teste grønnfargen på det berømte gresset på andre siden, vi skal realisere oss ‘to the moon and back’. Vi skal engasjere oss i frivillig arbeid, vi skal om litt designe vårt nye familiemedlem selv, vi kjøper oss store og raust pelskledde firbente venner (som ikke hører hjemme innendørs) fordi de ‘suger likes’ på sosiale medier. Flere og flere velger bevisst å ikke få barn.  Det siste er trolig ikke det verste i det hele. Og listen fortsetter:

---

• «Mer sosialt akseptert å være deprimert enn ensom.»
  Pålitelig statistikk viser at det digitale fellesskapet har en pris. Flere unge faller utenfor de fellesskapene arbeid og skole er, og ensomheten øker. I dag sier hver femte av oss at de føler seg ensomme. Helseminister Bent Høie har kalt ensomhet for Norges ‘usynlige’ folkehelseproblem. Interessant og reflekterende perspektiv fra psykiater og forfatter Tormod Huseby i DN i oktober.

• «Mobilen er en byrde jeg lengter etter å bli kvitt …»
  Å lese Louise Knutsen, 17 år,  sitt solide innlegg i Aftenposten medio desember gir håp. Håp om holdninger som støtter de som ikke selv har ro og styrke til å ta grep, sette grenser. Louise diskuterer håpløshet, kaos og det å ikke fokusere: «Nå er det nok! Jeg klarer ikke holde følge lenger, verken med skole, familie, interesser eller tanker.»

• «Hvorfor drikker du ikke? Hvorfor drikker du?»
  I disse førjulsglade tider hører vi det stadig. «Hvorfor drikker du ikke? Hva skjer?» Mon tro om det ikke er på tide å snu om på spørsmålet. «Hvorfor drikker du?» Om vi drikker eller ruser oss på annet vis, eier vi selv sannheten om hvorfor. Vi har hver vår årsak til å velge rus – og rusmiddel. Flukten ‘inn i’ eller ‘ut av’ er vår egen. De fleste av oss bruker ‘noe’. Om det er illegalt grønt gress bakt inn i en bolle som medbrakt, en flaske champagne, en ulovlig røyk, det vel-aksepterte røde og hvite i glassene,  piller på eller utenfor resept, spiller mindre rolle når vi diskuterer holdninger. Temaet er jevnlig omgang med et valgt rusmiddel. Barn programmeres ut fra hva som har vært normalt hjemme. Å lese i avisen om vestkant-jenta som var så lei ‘champis’ at hun forsøkte hasj – for så å spy ut politibilen da hun ble anholdt for nettopp å røyke hasj, er ironisk nok et eksempel på hvor galt det kan gå. Og ofte går. Vi griper fatt i det illegale og overser konsekvensene av overforbruk av alkohol. Urovekkende mange unge i hele Europa bruker alkohol daglig. Deres foreldre har hatt en ‘naturlig’ omgang med alkohol i ferier, fritid, kanskje til og med i hverdagen. Dette sitter. Når så hasjen kommer inn, er det den som blir lettvint syndebukk. En psykolog og rusforsker uttalte på Dagsnytt 18 forleden: “Det er slettes ikke sikkert de unge som i dag velger hasj fremfor alkohol, velger dummere enn eldregenerasjonen.” I det holdningsskapende arbeidet er det viktig at fakta får lov til å være fakta. Ikke en skapt sannhet – av media eller andre, tilpasset egne vaner og behov. Se deg selv – og vit at det du lever ut, programmeres av de som kommer etter deg. Og ofte også de rundt deg.

• «Se hun gråter!»
  Vi har alle fått med oss en partileders forøk på å manipulere et helt parti, i sin personlige strid med en annen politiker i samme parti. Uverdig. Politikere og ledere må evne å holde sine følelser noenlunde i vater. Å finne og holde balansen mellom overfølsom og robot. I holdningsskapende arbeid må ledere velge – og vi andre må tørre å mene om hva og hvordan de bruker seg i sine roller. Være en korrigerende røst.

• «Barna fremtiden er avhengig av.»
  Hva tenker vi når vi ser små barn i bleier, som fortsatt mates med grøt, ha sin egen iPad? Og foreldre som smilende forteller at ‘ja … mitt lille nurk har sin egen iPad. Hun er så smart, forstår alt …’ Jeg må legge til et smil. For på trykk kan dette oppfattes surmaget. Personlig grøsser jeg ved synet av små nydelige individer som blir plassert med en liten skjerm i hånden på restaurant, eller på toget. 

---

Mange inntrykk – med én felles utfordring: Holdninger. Egne holdninger. Finnes det en fredelig sone eller arena hvor vi kan stimulere og etterprøve egne tanker, kjenne ærlig på egne holdninger? Verden er avhengig av dem – og holdningsskapende krefter. Sterke krefter. Mennesker som stopper opp og setter verdier og fellesskap på agenden. Vi ikke bare bør, men må faktisk ta grep. Mye i dette bittelille landet langt nord er bra, men slettes ikke alt. Er vi på god vei til å bli navlebeskuende egoister?

Sosiale medier kan være en slik arena. I min valgte ‘Insta-boble’ finner jeg inspirasjon og glede. Glede over å møte andre mennesker som sender på samme frekvens i enkelte spørsmål. Mennesker fra hele verden – nye og gamle bekjentskaper – kan bli en del av hverdagslivet kun ved et tastetrykk. Meninger, holdninger, tanker kan enkelt utveksles. Vekst – både hva gjelder kultur og språk – lett tilgjengelig. Forleden delte Anne fra et annet land i Europa en herlig tankereise sammen med et interessant bilde på Instagram. Dialogen vår ble som følger:

Anne:  “Imagine your life is only a chapter of many in the middle of a book. And its circumstances depend on the chapters before. Wouldn’t you try everything to find out what happened before, to understand the way it goes on?”

Hanne: “Fascinating, both picture and words Anne. In the book of life I would hope my chapter was about gratefulness, the chapter before would tell why – and the one after show the result of what gratefulness can achieve. “

Anne: “Thank you so much for your moving answer, dear Hanne! Beautiful thoughts, I could imagine it is gratefulness and forgiveness too.”

Vi fortsatte diskusjonen privat en stund. Herlig. Kjenne etter den egentlige meningen. Vårt liv på jord er kort.

Det spirituelle i meg bobler. Ja, vi er der! Vi er ment å skulle dele og bidra. Tanker, ressurser, kjærlighet. Påvirke, gjøre en forskjell.

I denne deilige adventstid prøver jeg meg med en oppfordring til alle vakre mennesker der ute: 

La oss gjøre en innsats for mangfold. Si hva du mener, vær sterk, lev ut det flotte mennesket du er. Vær aldri skamfull over hvem eller hva du er. Din reise, dine erfaringer er verdt å dele. Søk utvikling og vekst, vær tro mot deg selv, dine kjære og dine venner. Gjør maksimalt ut av ditt kapittel “In the book of life”.

Dét er hva vi er her for. Og verden er avhengig av.❤️

---

“On Children” – Khalil Gilbran

Your children are not your children.
They are the sons and daughters of Life’s longing for itself.

They come through you but not from you,
And though they are with you, yet they belong not to you.

You may give them your love but not your thoughts.

For they have their own thoughts.

You may house their bodies but not their souls,
For their souls dwell in the house of tomorrow,
which you cannot visit, not even in your dreams.

You may strive to be like them, but seek not to make them like you.

For life goes not backward nor tarries with yesterday.

You are the bows from which your children as living arrows are sent forth.

The archer sees the mark upon the path of the infinite,
and He bends you with His might that His arrows may go swift and far.

Let your bending in the archer’s hand be for gladness;

For even as He loves the arrow that flies,
so He loves also the bow that is stable.

---