Å ta de tøffe samtalene krever. Jeg tror på viljen til å gå “all in” – selv der vi vet vi kan bli såret og også feile. Flytte egen sårbarhet til side og være modige.
Hva betyr medmenneskelighet for deg?
I en verden som favner alt og alle, fra den lille spiren av et barn til sjeler som har levd og levert et helt liv, er det av og til nødvendig å stoppe opp. Kjenne etter. Hvem er jeg? Og hvordan bruker jeg de ressursene jeg har fått utdelt? Ved å flytte fokus en smule – bort fra oss selv, vil vi trolig se én eller flere som trenger vår energi. Å selv være i balanse, få dager og uker til å fungere – oppleve vekst i en ønsket retning, er ikke alle forunt. Enda så selvsagt det er. Vår hastige, krevende, lett navlebeskuende verden lager et økende skille mellom de som har godt grep på hverdagen med trygge, forutsigbare rammer, vekst og daglige doser kjærlighet – og de som sliter. Sliter med egen innmat, selvbilde, egen hverdag.
De siste månedene har vært krevende. Selvpålagt krevende. Det å møte et voksent menneske under sterkt press, nært og tett på – gjør noe med oss. For egen del har jeg blitt tvunget til å ta inn nye sannheter, sannheter som gjør regelrett vondt. En mann i midten av 30-årene som ligger mitt hjerte nær, har bedt om en utstrakt hånd. Hjelp i en sårbar og krevende livssituasjon.
Det å ha levd i flere ti-år uten å bli sett fra tidlig start, former deg til noe du i utgangspunktet ikke er. Det å tidlig i livet føle seg utenfor den oppmålte A4-malen, den vi alle skal passe inn i for å bli målt som OK, krever. Å være født litt annerledes, med særbehov, krever. En sart liten sjel, som selv programmerer inn hva som skal til for å klare seg – for å kunne levere noenlunde hva som forventes. Som i ung alder velger selvmedisinering i form av rus – fortsatt uten å bli sett som annet enn vanskelig og utagerende – etterhvert også som rusbruker. Ja, rusbruker, og da en som bruker illegale rusmidler for å håndtere hverdagen. Seg selv rett og slett. Ironisk nok gir vi enklere tilnavnet rusbruker til én som røyker hasj enn én som drikker daglige doser vin eller annen alkohol.
Uten å forstå hvorfor man er annerledes, programmeres nye sannheter. «Ja – jeg er rett og slett ikke OK – altså innenfor A4 malen». Verken i egne eller andres øyne.
Etter noen uker med timer hver dag for å forstå, tar nye sannheter form. Også et endret syn på rus og rusmidler. Min nære, nydelige person fortjener å bli sett. Og han blir. Endelig! I en alder av 34 år. Etter en lang kamp med ‘systemet’ har et team av profesjonelle levert utredning og oppfølging, en diagnose, et svar, mange svar, og fundamentale brikker faller på plass. En tung reise alene er over i et annet spor.
Ingenting av det levde kan gjøres om. Om veien som ligger foran er farbar på en måte som faller innenfor den berømte A4-normalen, er for tidlig å si. Sår skal leges, mental helse trenger år på å heles. «Small baby steps …» sier forståsegpåere. Ja – hurra – vi tar mer enn gjerne små skritt. Det avgjørende er å bli gitt en sjanse.
Hva skal til for å bli sett? Hånd i hånd har vi de siste ukene banket dører, lagt frem fakta, fortalt historier, svelget kameler, tilegnet oss krevende og nødvendig kunnskap. Gått en tung og lærerik vei. En vei ingen kan gå alene.
Det å bli født litt annerledes skal ikke være en straff. Snarere tvert om. I dagens overflodssamfunn burde det være en selvfølge at sårbare små individer som vokser frem, blir sett og får hjelp. Noe svært mange unge foreldre opplever det motsatte av. Veien inn i det offentlige føles krevende, nesten umulig. Mange gir opp og barn vokser opp uten riktige og nødvendige rammebetingelser.
En slik prosess gir et rikt innsyn i vår tids store utfordring – én av mange: Hvordan håndtere psykisk helse i rivende utvikling, negativ utvikling? Dagens avhengigheter favner langt mer enn illegal rus, hasjrøyking og sovepiller. Tør vi ta i spilleavhengighet? Tør vi ta i legale medisiner som skaper akkurat den samme avhengigheten? Tør vi ta i fakta som ligger rett foran nesen vår – at daglig omgang med alkohol for mange har gått for langt – for enkelte også kombinert med reseptbelagte medisiner … Tør vi ta i unge som har vokst opp med et rusbilde der overforbruk er normalen? Tør vi ta i studenter som starter sin karriere som rusbrukere, som faktisk må «av» det de har brukt for å levere topp under utdanningen? Et enormt press legges på hver og en av oss i dagens måle-samfunn. Ja, vi måler – og måles!
Et naturlig instinkt er å se på det en selv gjør som OK. Vi tilpasser målestokken. Fokuset flyttes over på det vi selv ikke er brukere av. Eller alt for ofte overforbrukere av. «Det er de andre som er misbrukere, jeg har kontroll!»
Denne uken har jeg hatt glede av å oppleve unge, kreative, rivende dyktige mennesker samle over 3000 næringslivstopper til en meget profesjonelt levert konferanse – Oslo Business Forum. Temaet for årets konferanse var “The Future of Technology and Sustainability”. Hurra for unge energier, så sterke, trygge og målrettede. To av svært mange. Som tror. Og leverer.
Barack Obama entret scenen til stående applaus. En endringsagent av sjeldent kaliber. Som for noen år siden bergtok en hel verden med tre magiske ord: Yes, we can!
Obama leverte en rolig profil med et enkelt og tidsriktig budskap: For at mennesket på jord skal overleve, må vi favne både fattig og rik, vi må sørge for balanse, ta vare på barn i hele verden, gi alle mulighet til et verdig liv. Enkelt oppsummert – men likevel et inspirerende budskap.
Ordet balanse er brukt av en annen dyktig offentlig person de siste dagene. Kristin Skogen Lund som fratrer sin stilling i NHO og går til Schibsted uttaler i en noe annen sammenheng: «Balanse … Nå handler det om balansegang.»
Så flott! Ved å flette disse energiene sammen, får vi et fremtidsfokus som kan flytte fjell:
Evner vi – hver og én av oss – å se den eller de rundt oss som lett havner utenfor, de som ikke bare bør bli sett, men som må bli sett for at det hele skal fungere, har verden en sjanse. Jeg tror vi har en jobb å gjøre. Alle sammen.
De siste ukene har jeg opplevd sårbarhet, glede, mestring, bunnløs sorg, fortvilelse, egne såre følelser, håpløshet, sinne og et hav av kjærlighet. I ‘systemet’ har jeg sett alt fra forhåndsdømming og fiendtlig uvillighet til forståelse, empati og profesjonell dyktighet. Mennesker som virkelig vil være med å få fundamentale brikker på plass.
Det nytter. Å være medmenneske er ikke bare mulig – men nødvendig. I møte med systemets ofte kalde sjablonmessighet og behov for forklaringer, føles det lite meningsfylt å måtte forklare – om et nydelig menneske: «Han er ikke min sønn». Hvilken rolle spiller det? Han er et menneske. Et medmenneske.
En ydmykhetens erkjennelse kan gjøre underverker! ❤️
Grant me Serenity to accept the things I cannot change,
Courage to change the things I can
& Wisdom to know the difference.
– Reinhold Niebuhr
Så godt beskrevet om medmenneskelighet Hanne. Flotte ord. Essensielle ord.
Noen sliter fra livets begynnelse og andre gjennom oppvekst og miljø. Ofte ligger det vonde og vanskelige skjebner bak. Det er så lett å dømme og stigmatisere uten å vite hvilke årsak som ligger til grunn. Det å strekke ut en hånd og respektere mennesker som ikke faller inn i den såkalte A4 modellen er så viktig. Det er store krav og forventninger på mange arenaer i dagens samfunn og de virkelige verdiene i livet blir satt på prøve. Det er som du sier at vi har alle en nødvendig jobb å gjøre – være et medmenneske <3
Det kostet noe å dele disse tankene Inger. Det er ofte en hårfin balanse mellom det å la pennen øse ut akkurat hva hjertet og hodet renner over av – og det å få leserne med helt gjennom – og aller helst at budskapet blitt tatt inn. Dette ble en innertier. Epostene tikker inn, fra unge og noe eldre. Interessant nok er det vårt – hver og en av oss sitt ansvar – som vektlegges. Det er såre enkelt å vende ansiktet mot “politikere og systemer”. Ofte er det mer krevende å se at det nå er opp til oss. Vi må selv ta grep. En hel verden er avhengig av personlig engasjement, se mennesker og sørge for balanse. Mindre forskjeller på fattig og rik, få med barn som henger etter eller holdes utenfor osv, osv. Nå var jeg i gang igjen.
En mann jeg har stor respekt for skrev en respons på min Facebook-profil som favner det hele godt: “Tusen takk for en nydelig skrevet historie om, for meg, menneskeverd.”
Kjære Inger, jeg gleder meg til neste anledning med interessante meningsutvekslinger. Takk for din rause tilstedeværelse. ❤️
Du retter fokus mot noe som er viktig. Jeg tenker at all adferd er en form for kommunikasjon. Dattera min sa mange ganger opp gjennom barne og ungdomsskolen; “hvorfor lærer vi ikke å forstå hverandre og hvordan vi skal leve og snakke sammen?” Hun setter ord på noe veldig essensielt. Jeg tror det må være en samfunnsoppgave å aktivt utvikle empati, gjennom å lære hvordan det går an å ta kontakt, spørre, være interessert i å forstå når noen har en adferd som skaper undring. Takk for at du deler tanker og refleksjoner. Klem til deg Hanne
Takk for deling av flotte interessante refleksjoner Randi. Din datter har et klokt hode. Måtte hun og mange i hennes alder evne å ta vare på verdiene det ligger i å ‘se hverandre’. Vårt felles ansvar, som dessverre ikke har fokus i vår tid. Et datastyrt fellesskap, kommunikasjon via ulike sosiale kanaler styrker nettopp denne mangelen på nære verdier. Et stort tema, som fortjener å bli luftet i ulike fora. Også her, via en enkel nerve som inspirerende nok setter i sving tankens kraft hos unge som eldre. Veldig hyggelig at du tok deg tid til en kommentar. Go’ klem din vei Randi.