Helge – rett på – i en engasjert meningsutveksling under avislesning en tidlig lørdag morgen:
“Hva var det du hadde, sa du ?”
Som perler på en snor hadde oppsummeringer, synsvinkler, bilder som styrket egen mening rullet ut – med gnistrende intensitet på utover-innover pust i 120 km i timen.
«Jeg er HELT sikker på at jeg har en mentalt sterk adhd», var min spontane respons. Med et glimt i øyet. Den kom så raskt at jeg lett kunne tro den var sann.
Når vi diskuterer med sterke motparter, som ofte har et annet syn en vårt – må fokus og tempo være på topp. På med trygg selvtillit, legg vekk hemninger.
Vi har en iboende trang til å omgi oss med likesinnende, de som er enige med oss. Når vi ser ting likt, mister vi det gode i diskusjonene – samtalene, nemlig vekst. Demokratiet forutsetter at vi snakker med også de vi er uenige med.
“Uenighetsfellesskap” … ja, jeg liker ordet. Det å utsette seg for andres syn er en form for fellesskap som må styrkes. Ved å lytte til andre, akseptere uenighet, for så å formulere egne meninger på en slik måte at de tas inn, virker opplysende, er en stor utfordring.
I DN finner jeg ofte godt stoff, så også forleden dag. For å ta et par superinteressante eksmpler: 50 % av arbeidsstokken i Equinor er pensjonister om 10 år. Juhu. Alvor.
Mercedes Benz bruker markedsføringspenger på en annonse som informerer oss om at den siste person som tar lappen er født. Ai ai så herlig. Sannhetsserum rett foran nesen vår. Rene elixiren. Endelig!
Endelig settes fokuset der det bør være. Få frem fryd for det positive digitaliseringen leverer, og som vi, massene, både frykter og stritter imot. Vi er i endring. Privat og profesjonelt. Den “nye” verden er ikke der fremme, men her. Mellom nå og da er kun den tid som må til for å henge med. “Get used to it” med andre ord.
Ved å skru om den mentale knappen, blir vi en positiv stemme og bidragsyter i en verden i rivende utvikling. En interessant og utrolig spennende utvikling. Vi må slutte å snakke bakover. Om alt som var. Det var – og er med i den solide grunnmur vi representerer, den som gjør oss til det vi er i dag.
På den ene siden – profesjonelt – frykter vi automatisering, forenkling, roboter og annet. På den andre siden – privat – stritter vi imot endring for egen del. Tviholder på å fortsette i samme spor.
Det er godt å sitte helt stille en tidlig morgen. Gripe fatt i avisen og ta inn enkle bilder som fokuserer på utfordringer og sannheter vi står overfor. Som enkeltindivid og samfunn.
La oss være pådrivere for alt det gode som skjer i nære og mer fjerne omgivelser. Velge vekk irritasjon og negativt fokus. Være med å ta løftet. Enten det gjelder i egen arbeidssituasjon, nærmiljø eller et større verdensbilde. ALT er i endring. Vi kan delta ved å starte med oss selv.
Hanne, sier Helge nok en gang denne lørdag morgen. «Du bør bytte ut fryd med entusiasme. Du bruker fryd ofte.»
Seriøst?
Hm. Jeg liker fryd. Entusiasme er slitent. Enkelte bruker til og med entusiasme uten å være entusiastiske. Fryd er nyere, freshere. Mer perlende. Nesten som entusiasme med en dæsj viagra eller bobler. Jo. Jeg holder på fryd.»
Å leve i et «uenighets-ekteskap» krever takhøyde. Ofte også for de små tingene. Ved å akseptere hverandre, ha respekt for det enkle og det mer krevende, ta diskusjonene, sitter vi igjen med motivert vekst i fellesskapet. Personlig vekst. Prøv du også. ❤️
What good is having a belly if there is no fire in it?
Wake up, drink your passion, light a match and get to work!
– Simon Sinek
Likte du temaet? Del gjerne.
Bloggen “Alene er vi ingenting” er på få dager delt 108 ganger.
❤️-takk!
Takk for glitrende, sprudlende og tankevekkende betraktninger. Her og nå, livet, samspill og positiv holdning generelt – du triller og tryller så frydefult (!) og lekende lett med din penn Hanne, tusen takk <3
Nettopp det å favne det mer krevende i livet med varme og en dose humor er magien Ingrid. Kanskje også by litt på seg selv. Det krever. Folk kjenner seg igjen i bloggene, melder tilbake om mer “mat”, mer av hva som bør få fokus, selv om det av og til kjennes ugreit å erkjenne at ja … her har også jeg en jobb å gjøre. Det meste tåler offentlighetens lys. Med alder blir enkelte av oss mindre følsomme for hva “massene” mener. Og mer opptatt av å være pådrivere til vekst – bidra i den form vi kan. Jeg føler pennen min tåler en dose alvor. Av og til. Igjen – takk for at du alltid er der Ingrid, også med et våkent blikk, gode refleksjoner og mengder inspirasjon. ❤
Du minsker terskelhøyden i mang en drodling rundt livets viderverdigheter, så ja – gjerne mer ‘mat’. Å gi nysgjerrigheten plass samt gi respekt og romslighet tyngde i et uenighetsfellesskap – glitrende og viktig Hanne <3