Alene er vi ingenting …

Ja, egentlig kunne denne bloggen hett «Rainy Night in Georgia» som sangen med samme navn, og stedet raskt døpt om til Stryn. Bildet viser et av sommerens beste øyeblikk. Ikke ‘Insta-good’, men ❤️-godt. En kald, regntung sommerkveld i et serverings-telt i Stryn. Plastikkgardiner med pelikaner i lyserosa positur, kjær familie samlet til livlige diskusjoner, i armkroken en diskusjonsvillig og spennende niese på 27 år . Ærlig, trygg tillit. Ren magi. Det er i slike enkle øyeblikk godt å kjenne på at livet er nå. Her og nå. Det å være tilstede – ta inn sannheten om at lite annet spiller noen rolle.

«Nothing Else Matters» er tittel på en låt Metallica dundret ut på markedet tidlig på 90-tallet. Teksten er såre enkel og med et knall budskap:

Om å alltid stole på seg selv.  Ha et åpent sinn. Og evne å se at livet i stor grad styres  av egne valg. Herlig. Rå låt i manges øyne. Mon tro om budskapet har nådd frem?

En sommer av de sjelden nærmer seg slutt. Vi har svettet, bannet, gledet oss, fryd har favnet mangt et hjerte, for andre har det vært til tider uholdbart. Varmt, vått, kaldt, tørt avhengig av hvor i landet vi har oppholdt oss. Skrevet med en munter penn. Men du verden, de fleste av oss har det utrolig godt. Godt som kan velge inn, velge ut. 

Mitt valg om en periode med kun én sosial kanal aktiv i noen uker, har vært lærerik. Mengder tid og energi går med til sosiale medier uansett hva hver enkelt mener om kontroll og fokus. Prøv selv. Sett av noen uker, kun 1 kanal aktiv. Kanskje ingen.

Erfaringene er udelt positive. Det å kjenne på egen nerve, legge om rytme, føle hva som er «gammel vane», hva som faktisk gir noe tilbake. Og hvem. Hvem som er savnet, fra min gode «wingman» som uttaler offentlig at han alltid vil være der for meg – raust tilstede, til en tidligere kollega med en hjertevarm drøm som ga næring til tro i varme sommeruker. Bursdager, ferieglade venner og familie på farten, selvfølgelig føles savn. 

Likevel. Ved å legge vekk dingser i ulike settinger, åpner vi opp for utrolige energier.  Til armkrok-tid, til å lese, til å prate med, til lidenskap, til fysiske aktiviteter, til å være mer med planter, trær, fjell, mennesker og dyr. Til å lære, til å lære bort.

Deler av magien ligger i å sette grenser, velge inn og ut, for så å vite hvorfor. Ta grep og gjøre bevisste valg. I tillegg akseptere andres. Det å presses inn i Snap, Twitter, Pinterest, Instagram, Facebook med flere under mottoet «det er jo der alle er», holder ikke lenger. Vi må velge. Inn og ut. Ettersom behov og perspektiv endres.  

Se deg rundt. Se på fjesene du møter en helt vanlig dag. Hvor mange smiler? Møter blikket ditt lyst og vennlig? Hvor mange ser i telefonen, har øretelefoner så store som hus, mens de strener til/fra, når de jogger, når de rir, når de venter på tog/fly/legekontoret, eller også kelneren på restaurant? Utenfor møterommet, ikke minst i møterommet? Gjør seg utilgjengelige selv for et kort nikk, et smil, et hei. Psykisk helse er i rivende utvikling. Negativ utvikling. Pennen klør etter å skrive. Mye og langt. Hva skal til for å snu en trend? En utvikling vi aldri får bukt med kun ved å pøse på mer «offentlig hjelp» i den andre enden …. 

Sosiale medier er ikke farlige. Alkohol er ikke farlig. Gaming er ikke farlig. Rusmidler, både legale og ikke legale, er i seg selv ikke farlige. Det er overforbruk, i alle sammenhenger, som skaper vår tids store utfordringer. For å få bukt med overforbruk, må hver og én ta grep. “Å la seg rive med” får ofte fatale konsekvenser.

I dag har jeg hatt en time med en spennende mann, spesialist på muskler og skjelett. I hans verden – både profesjonelt og privat, er sosiale medier, spilledåser og annet blitt en stor utfordring. En ung generasjon vokser frem og har et forhold til sosiale medier og gaming som virker på linje med dop: Altoppslukende. Med en sønn på 10 år som finner lite glede i annet enn å spille etter skoletid, ser han – også på hjemmebane – at harde grep må til. For eksempel nye regler: Null spilling i uken. Kun i helgene. Hvem tror dere ender opp som den “rare” utad? Sønnen? Pappa’n? Eller vennene?

Selvfølgelig sønnen. Dette er krevende. Men vi, massene, må ta grep – gå foran, være trygge rollemodeller. Legge føringer for å flytte fokus tilbake på et liv i bevegelse. Flytte det over på hva som faktisk finnes der ute. Av muligheter, hobbyer og annet. I den andre enden mister vi alt fra kroppsholdning, fysikk, til enkle mellom-menneskelige relasjoner. Som et smil, hei, … ja – faktisk ren dannelse.

I bloggen ‘That’s fire!’ publisert i juli, sveiper vi innom temaet kommunikasjon og kroppsspråk. I bloggen ‘Drøm som virkemiddel’ streifer vi innom tro, valg og realisering. Bloggene har ført til mange tilbakemeldinger, spesielt fra en noe yngre aldersgruppe enn min egen. Inspirerende. Og viser igjen at vi må tørre – og velge – å delta. Ta opp og frem også det ubehagelige. Si nei takk, gjerne uten et forklarende “fordi”. Ganske enkelt gjøre bevisste handlinger.

Vi har ett liv. Et kort liv. Og vi er her på jord for å bidra til vekst. Om handlingene er små eller store er mindre vesentlig. Det hele dreier seg om å styrke et fellesskap som er avhenging av leveranse og delaktighet. Fra hver og én av oss. Alt annet spiller mindre rolle.

Alene er vi ingenting! ♥️

“Come to the edge,” he said.
“We can’t, we’re afraid!” they responded. “Come to the edge,” he said.
“We can’t, We will fall!” they responded.
“Come to the edge,” he said.

And so they came.
And he pushed them.
And they flew.
                                           – Guillaume Apollinaire