“That’s fire!” …

Emojis, sosiale medier, dingser og dupper.  Vi føler oss sosiale. Som en del av noe større. Ja, slik er livet blitt for mange. Enkelte av oss kun som en innimellom-syssel, mens andre lever sine liv via sosiale medier. 

Det å dele sine energier via tastetrykk er én ting. Å kunne kommunisere direkte, der og da, er noe annet – og vesentlig. Kommunisere med hele seg. I nesten alle relasjoner stilles det krav til oss når det gjelder kommunikasjon. Jobb, familieliv, idrett, kjæresten,  frivillige engasjementer, når vi reiser, når vi har behov for det offentliges tjenester. Som eksempler.

Utstrakt bruk av sosiale kanaler styrker ikke denne evnen, ofte tvert imot. Til og med å ta av telefonrøret kan for enkelte være en utfordring. Vi føler oss trygge når det hele kan knipses ut til mottaker via skreven tekst – medfulgt av én eller flere emojier som skal formidle hva vi egentlig mener. Ordene blir færre og færre. Av og til seiler kun emojis frem og tilbake mellom mennesker. Alt – det usagte – skal tolkes via figurer.

‘Hanne’, sa en mann i et gruppearbeid forleden. ‘Tror du vi har kroppsspråk om noen år?’ Svaret på tre bokstaver lå skremmende nær. Og i seriøsitetens navn tror jeg det. Det vil kreve – av oss alle, og spesielt de som er i startgropen både hva gjelder yrkesliv og egen familie. Det kreves fokus og muskulatur for å holde kommunikasjonsevnen ved like. Ofte følges dette av måltidene. Det sosiale. Legg vekk mobil, dingser og annet. Ta grep. I alle situasjoner. Slå av TVen, møt venner, familie og bli enige om at mobilen ikke er invitert. 

Å snakke med hverandre er en kunst. Vi velger alt for ofte å snakke til. 

Eksemplene er mange. Hver og en kan se oss lett rundt å nikke gjenkjennende. Når vi en sjelden gang treffer på de som evner kommunikasjonens kunst, gjør det inntrykk. Vi bergtas. Ord fenger. Kroppsspråk i tillegg blir etterhvert ren magi. I ansettelsessituasjoner gjør solide CVer et spennende førsteinntrykk. Oftere og oftere velges de med blytung utdannelse, perfekt for stillingen, vekk nettopp fordi kommunikasjonens kunst mangler fullstendig.

En fantastisk mann – en svart biskop – holdt en uforglemmelig tale i det royale bryllupet til Meghan og Harry. Live fra St. George’s Chapel – motiverte biskop Michael B. Curry fra Chicago en hel verden. Et ordforråd mange av oss ville gitt en arm for, ‘omfavnet’ av et fyrverkeri av et kroppsspråk. 

For en mann. I løpet av få minutter løftet han ikke bare de kongelige og deres gjester, men en hel verden. Fylte rommet, ja oss alle med håp og entusiasme. Den gnistrende talen til brudeparet var sentrert rundt temaet ‘The Power of Love’. Hele mannen minner oss om viktigheten av å tro. Tro og i tillegg kunne kommunisere med hele seg. Biskop Curry lyste og lyser. Tidsriktig og motiverende for all fremtid. «That’s fire!» Ja, ordene bringer frem et varmt smil. Snakk om å dele raust. 

Ordene til Curry sitter, og det gullkantede budskapet vil bli husket lenge. Nettopp fordi det ble servert av en mann som mestret kommunikasjonens unike kunst til det fulle. Vi har mangt å takke Meghan for. Hun har med sine valg beriket verden.

Lytt og lær — til hver og en av oss. Vi får mengder servert av biskop Curry. Om kjærlighet, om fremtidens verdier, hva vi faktisk er helt avhengige av å forstå for at vår verden – slik vi ønsker den skal være – skal bestå.

Ta del. Ta grep. Sett normer for fellesskapet. Tør å kommunisere. Med penn, med kropp, med øyne, hender, ord. Med styrke og tro, øs ut det nettopp du har i deg. Vær med å forme verden slik du vil den skal være. Vi er alle budbringere av egne verdier.
“That’s fire!” ♥️

Emojis, social media, phones, stuff and things. They make us feel social. As part of something bigger. Yes, that’s life for so many of us. To some, being ‘techno-social’ is a pastime, while others live most of their lives through social media.

Sharing energies via keystrokes is one thing. Being able to communicate directly, in person, is something else – and essential. Full spectrum communication so to speak – body language, expressions, sounds, words, pronounciation – the whole ‘package’. Most relationships require us to communicate directly – in person. Jobs, family life, sports, partners, volunteer engagements, when using public transportation, public services etc.

Extensive use of social channels does not strengthen this ability, quite frequently on the contrary. To some, even answering a phone call can be a challenge. We feel safe hiding behind the screen – snaps and texts accompanied by emojis to convey what we ‘really’ mean. The words are fewer and fewer. Sometimes entire dialogs consist of emojis only – symbols flowing back and forth between people. Everything – the unspoken words – must be interpreted through figures.

“Hanne!” A participant in a workgroup flagged me down the other day. “Do you think we will have body language in a few years?” An almost instinctive ‘no’ was frighteningly close. Our body language skills are deteriorating rapidly. Keeping them will require focus and tenacity from everyone, especially those in the early phases of life – both professionally and family-wise. Keeping our natural communication skills alive will require focus and mental muscle. Traditionally developed and maintained over meals. Socializing. Put away cell phones, gadgets and the like. Take action. Turn off the TV, meet friends and family, and agree that phones are not invited.

Talking with people (dialogue) is an art. Talking to people (monologue) is not.

The examples are plenty. Each and every one of us recognize them all over. When we occasionally meet someone with great communication skills, we’re impressed, inspired, energized. With body language to boot, a dialogue sometimes becomes pure magic. In employment situations, a solid CV may make an exciting first impression. Increasingly often however, those with the most impressive resumés are bypassed because they lack communication skills.

A while back, an amazing man – an african american bishop – delivered an unforgettable speech at the royal wedding of Meghan and Harry. Live from St. George’s Chapel – Bishop Michael B. Curry of Chicago managed to motivate an entire world. With a vocabulary many of us would give an arm for, embraced by a body language most fittingly described as fireworks.

What a man! Within minutes, he not only lifted the royals and their guests, but an entire world. Filled the church, filled the world with hope and enthusiasm. The sparkling speech to the bride and groom was centered on the theme “The Power of Love”. The small and yet so big bishop reminds us of the importance of faith. Faith – and the ability to communicate with every cell of the body. Bishop Curry shone like star. Contemporary, moving, motivating  and timeless. “That’s fire!” he almost shouted energetically. And yes, the words bring forth a warm smile. Generous sharing like we never saw it before.

The words of bishop Curry were well timed and his ‘golden’ message will be remembered for a long time. Precisely because it was served by a man who mastered the unique art of communication to the fullest. We have a lot to thank Meghan for. She has enriched the world with her choices.

The take-away is ‘listen and learn’ – to each and every one of us. Bishop Curry delivered the message – about love, about the values ​​of the future, about the understanding we need in order to preserve the world – our world.

Participate. Take action. Set standards for the community. Dare to communicate. With pen, with body, with eyes, hands, words. With strength and faith, share the energies and beliefs inside you. Participate in shaping the world the way you want it to be. We are all messengers of our own values.
“That’s fire!”♥️