Har du også lagt merke til det? En liten verden går rundt og sier akkurat det: Men, sånn er det bare! Til alt for mye.
Vi lager en sirkel rundt oss kalt komfortsonen. Det krevende, ubehagelige, flyttes lett utenfor denne sirkelen. Ofte flyttes også holdninger utenfor denne beskyttende usynlige sonen.
Forleden var jeg i samtale med en ærlig, flink mann, med et slitent ytre – tydelige tegn på at dagene var krevende. «Ja – jeg ser ikke ut om dagen … livet byr på store utfordringer». Så sant. For de fleste av oss. Vi får en dose nå og da. Det herlige med disse «dosene» er at de fleste er fiksbare. Krevende ja. Men fiksbare.
Påstanden som skaper uro, er satt sammen i de fem ordene i innledningen. Er vi blitt så ‘flinke’ til å akseptere, tenke likt, mene likt, ikke gidde, at vi godtar virkeligheten uten å se muligheter? Muligheter til å flytte små stener, være med å levere, løfte, skape vekst? Å konstatere at «sånn er det bare» og la det ligge der, urørt, uten holdninger er sløvende og bør være uakseptabelt for oss alle.
Som med den energifylte innsatsviljen flinke folk har lagt for dagen de siste ukene. Et enkelt eksempel. Søppelrydding, fjerning av plast, fokus på miljø. Hurra! Kan vi så flytte fokus over på selve ugjerningen, forsøplingen? Fra symptomkurering til årsak. Det er her det ofte butter. Det er adskillig enklere å si «sånn er det bare» og fortsette søppelplukkingen, enn å være gode rollemodeller. Ha meninger, være holdningsskapende. Harvest Magazine bidrar med en enkel og nydelig filmsnutt om temaet forsøpling av natur. Filmen egner seg som inspirator og verktøy for alle som ønsker å spre et nødvendig budskap. Harvest sin gnistrende observsjon står pålestøtt på egne ben: Forsøpling? Egentlig en utrolig handling.
The Man in Oslo: https://www.harvestmagazine.no/artikkel/the-man-in-oslo
Vi kan gjerne være både humoristiske og også litt mentalt late uten at det går for langt. Å akseptere det vi ikke kan gjøre noe med, er en nødvendighet. Det meste annet fortjener vår oppmerksomhet og handlekraft. I bilen hjem fra Oslo forleden smilte jeg stort. Etter å ha levd i 55 år som blond og 1,67 på strømpelesten, har humor og selvironi vært en nødvendig del av hverdagen. «Kom igjen da Hanne … (typisk når vi er i krevende fjellterreng) – uff, du er da sørgelig kort i røttene» … kommenterer mine langbeinte turkamerater. Av og til. Eller de utallige blondinevitsene – som gjerne forteller mer om de som leverer dem, enn oss med gull i håret.
Nye varianter kommer til – for eksempel festlige ‘LRS’ i går. På besøk i skobutikken, godt hjulpet av en med flere fellestrekk med meg – blond, blid og kroppslengde med fokus på ‘hold hodet høyt og strekk’. Samtalen løp friskt og fornøyelig rundt fordeler ved dagens motebilde – høyvannsbukser med sleng. Hun sier: “… for oss med LRS blir dette ganske enkelt ikke høyvann, men slengbukser. Eller bukser vi slipper legge opp.” Jeg smilte, kjente brått aldersforskjellen på 25 år. LRS? ‘Ja. Oss med Låra Rett i Skoa’ …
JUHU. Livet smiler. La oss sørge for å flytte fjell der det er mulig. Gjøre grep, ha meninger. Ta oss selv litt mindre høytidelig og akseptere kun det vi ikke får gjort noe med.
For: Sånn er det bare. ❤️
One Reply to “Men, sånn er det bare …”