If hope has a face it belongs to Volodymyr Zelenskyj. One man - who not only brings light and hope to a country with 44 million souls - but to the whole world.
If ‘hope’ has a face …
Honor yourself …
Vi roper og snakker ofte om verdien av mangfold. Hvorfor ikke sette aksept og handling bak dette superpopulære ordet? Som en god start. Lære oss å akseptere forskjellene, leve dem ut, blomstre. Med 'feil og mangler'. I egne og andres øyne.
What about us?
Hun er på sin måte skjønn. Hun følger en indre overbevisning, har et utseende og en personlighet vi elsker å pirke ved. Hun har vokst seg fra liten jente til ung dame, nylig fylt 18 år. Miljøaktivisten snakker tydelig og med et språk vi alle kan velge å forstå. I mitt hode er hun i dag ‘the beautiful blah, blah woman’. Hun fortjener takknemlige tanker for å ha stått i sin tro, år etter år, etter år. Uten at det ser ut til at vi våkner opp. Budskapet om at vi alle må endre livsstil, når ikke frem. Hva skal til for at vi, du og jeg, våkner opp? Det ropes ‘code red’ og vi beveger oss fremover i samme takt og tone som tidligere.
Let spring do her thing …
De siste månedene har de fleste av oss kjent på sårhet og savn, blitt inderlig klar over verdien og styrken fellesskapet gir. Menneskemøtene er på alle måter uerstattelige. I det profesjonelle har ledere som ‘fjernstyrer’ sine aktiviteter og sitt lederskap, fått kjenne på verdien av de fysiske møtene. I det private erkjenner vi åpent at Zoom-middager og Teams-treff aldri kan erstatte den kraft som ligger i nærhet … å kjenne vibrasjonene nær latter og berøring av hud gir ...
Valgene vi gjør / The choices we make …
Vi har vist oss fra vår beste – og fra vår verste – side de siste månedene. Har du også kjent på det? Ord og handlinger sitter løst – de gode og de dårlige. Hvor er vi på vei?
In honesty – with Mr. Blue …
Å eie sin egen historie har i all tid vist seg å være styrke. Det å akseptere hvem og hva vi er. På godt og vondt. Vi skal ikke dvele lenge ved dette superinteressante temaet, kun akseptere at for å kunne fortelle nye historier må vi bearbeide hva vi har i oss. Mestre livet. Livsmestring som fag i skolen blir av enkelte sett på som en nødvendighet. Med sår erkjennelse av hvorfor temaet har dukket opp, blir behovet for å akseptere egen reise - egen historie, enda viktigere. Vi kommer aldri forbi hvem og hva vi er.
Ruskevær …
«Hvordan har du det, kjære deg?» I ærlighetens navn føles dagene litt som å være ufrivillig ombord på en førerløs skute, langt til havs, med raskt skiftende værtyper og storm i stor styrke kastende mot oss ...
The beauty in ‘Now’ …
Øynene våre møttes … ‘Kan vi?’ Armer åpnet seg og vi fortryllet oss vekk i en klem av den hjertegode typen. Ørlite skamfulle over å bryte nåtidens gode folkeskikk og solidaritetshandling. Med alt for lang tid siden sist, mente vi å kunne forsvare den styrkende klemmen som ‘innafor’. En regnvåt oktoberkveld - en fransk bistro i Oslo ...
The beauty that still remains …
For noen uker siden omtalte en venn meg som en ‘merkelig ting’ på Instagram. Med et smil – ja, jeg har en vag anelse om hva han ser. Jeg valgte å ta kommentaren positivt til meg. Hva om vi alle så like ut, besøkte de samme stedene, gikk i kø i fjellet, valgte bil av samme type og farge ...
Quietly listening …
Midt i en verden preget av uro og kaos opplever mange av oss et større behov for å finne de rolige øyeblikkene. I dag trenger jeg en prat med en skjønn sjel som deg. Det å dele med nettopp deg har gitt meg en form for selvinnsikt jeg knapt trodde var mulig. Tid ‘alene’ er aldri ensomt. Å være trygg i eget er styrke.
Når ansvaret er mitt / When the responsibility is mine …
«Hun er 20 år, forventningene til årets nasjonaldag skyhøye. Tradisjonen tro møttes vi til markering og fest, champagnefrokost og hyggelig lag. I år ble dagen feiret under spesielle forhold, med korona-tiltak og egne regler for sosialisering.» Amalie’s historie i avisen forleden er sår og ekte. Hun reflekterer rundt hvordan det er å være én av mange som opplevde å bli satt utenfor denne dagen. Hun kjenner på utenforskap, på sårbarhet og mindreverd. På nasjonaldagen 2020 med anledning til å møtes i grupper inntil 20 personer, nådde hun ikke opp. Amalie ble nummer 21.
‘Popcorn & champagne’ …
Aha … popcorn og champagne, en deilig match vil mange tenke. “Ja, om du gir meg trøffelglaserte popcorn og champagne, da snakker vi nytelse. Mmmm, jeg gleder meg til alt blir normalt igjen.” Nærmest som et utropstegn eller en livbøye henger disse 8 ordene på i dagligtale. Inni meg vokser det frem en smule uro … ‘tilbake til normalen’, hva menes med det? En krise rammer, vi blir for en periode utfordret til et liv vi ikke er vant med. Et liv enkelte evner å tilpasse seg, andre ikke. Vi føler oss på en underlig måte frarøvet noe vi ser på som en selvfølge: Frihet til å velge inn og ut. Etter intense dager og uker ønsker vi oss av ulike årsaker tilbake til ‘normalen’. Trolig vil mange vente forgjeves. En normal som aldri kommer.
Freedom and fairytales …
Uavhengig av hva som skjedde rundt oss, beholdt hun fokus - og øyekontakt. «Pust …». Det var som om hun hvisket ordet forsiktig … sendte det til meg som en dyrbar gave - i et øyeblikks stillhet. Døpt M for anledningen, pustet denne vakre hesten og jeg inn den krispe, klare luften. M dyttet en silkemyk mule inn i nakken min. Et nydelig øyeblikk. Så fortalte jeg henne et eventyr. «En gang for lenge siden opplevde verden å bli satt på prøve av en global pandemi– et virus forårsaket av mennesker, kanskje til og med av ubalansen mellom mennesker, mellom fattig og rik ....